hvem skal ut?

Thursday 15. May 2008 kl 18:12

hvem skal ut?

playdate

Tuesday 1. May 2007 kl 13:25

Etter et par kjedelige og begivenhetsløse dager,
var det i går duket for en aldri så liten playdate for polarhunden.
(Øynene, vet dere, kunne ikke holde de ut lenger ;) )

Ronja har vi lekt med mange ganger før.

Men denne gangen hadde hun også med seg en liten venninne!

Størrelse har ingen overhodet betydning!

Tinka og Ronja er to små duracellkaniner og eltet rundt på hverandre i evigheter, mens Freia betraktet de to med en viss overlegen distanse.

Men Ronja er jo “godvenninnen”, sÃ¥ innimellom syntes hun det var pÃ¥ sin plass Ã¥ passe pÃ¥ at Tinka ikke tok seg for store friheter.

Vann er stas!

Freia elsker vann, men bare så lenge hun kan vasse. Å svømme er skumle greier, så det får vi overlate til de mer modige.

Og jeg tror jammen alle, både tobente og firbente, var enige om at det hadde vært en fin dag!

it’s all in the eyes

Sunday 29. April 2007 kl 02:58

Det snakkes ofte om at enkelte er hundemennesker, mens andre er kattemennesker. Selv vil jeg klart karakterisere meg selv som dyremenneske. De fleste dyr fascinerer meg og jeg har en liten plass satt av i hjertet til de alle sammen. Dog har jeg “hypotenkt” flere ganger, at dersom jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til Ã¥ velge, og bare kunne ha ett dyr, sÃ¥ mÃ¥tte det bli en katt. Jeg tror alltid jeg har hatt et ekstra stort hjertekammer for katten og kan simpelthen ikke forestille meg et liv uten selskap av et purrende individ, med dets arrogante selvstendighet.

I kveld hadde jeg et Eureka-øyeblikk og jeg har endelig funnet ut hvorfor. Øynene. Simpelthen.

Hva er egentlig katteøyne? De er betagende gule, vakre, skarpe, lekne, forførende, intelligente, beregnende, mystiske, uutgrunnelige. Men det er ikke i katteøyets egenskaper nøkkelen ligger.

For hva sÃ¥ med hundeøyne? De er sÃ¥ absolutt ogsÃ¥ vakre og ofte riktig sÃ¥ lekne. De er runde. De er bedende. Men hva er egentlig selve definisjonen pÃ¥ “hundeøyne”? Triste! Rett og slett gigantiske triggere for dÃ¥rlig samvittighet! En evig pÃ¥minnelse om at du burde gÃ¥tt mer tur, lekt mer, kost mer, gitt mer oppmerksomhet.

Så mens Freias faste aktivitør studerer vinkart i Riga, har jeg hele dagen vært forfulgt av disse øynene. Og uansett om hun dormer i solen, vifter med halen i forventning over dagens middag eller løper lekent rundt med en tennisball i kveldingen, så vet jeg at det er ikke riktig så morsomt med bare mor hjemme. Øynene.

Det er den dårlige samvittigheten jeg ikke kan holde ut. Så det er ikke snakk om å velge hund eller katt. Det er snakk om øyne. Jeg velger meg katteøyne. Så kan jeg i hvert fall sove godt om natten.

synonymsludring

Sunday 22. April 2007 kl 23:50

Hva er det første du tenker på når noen blir beskrevet som modig?

Er det uredd? Kanskje fryktløs?
En av mine definisjoner har i hvert fall vært uredd.

Og visst er det fint å være uredd. Eller modig, om du vil. Jeg har i noen tilfeller ønsket at jeg var modigere. Mer fryktløs. Og flere ganger forbannet meg selv for engstelse og redsel i enkelte situasjoner. Til og med følt meg dum og tildels tåpelig, når jeg har følt utrygghet der jeg egentlig skulle føle glede og tilfredshet.

I en av disse situasjonene, som jeg tidvis har gÃ¥tt inn i med mye nervøsitet og frykt det siste Ã¥ret, har jeg hatt følge av en god venninne, som for øvrig er totalt blottet for den samme tilnærmelsen til den aktuelle situasjon. Hun har tÃ¥lmodig “holdt lanken min”, billedlig talt, og vært en god støtte pÃ¥ veien til Ã¥ finne igjen tryggheten og gleden jeg har hatt og etter hvert har tilegnet meg igjen. (Det er tross alt ikke totalt blottet for mÃ¥l og mening jeg utsetter meg for ubehagelige omstendigheter.)
Og en dag, for en god stund siden, da jeg beklaget og unnskyldte meg for egen nervøsitet og tÃ¥pelige, idiotiske frykt, sa hun de bevingede ord til meg: “Jeg synes du er modig, jeg! NÃ¥r du er sÃ¥ engstelig og allikevel velger å gjøre det du frykter.”

Og der ga hun meg riktig mye å tenke på!

Synonymordboken byr på følgende karakteristikker:

modig behjertet, brav, djerv, dristig, fryktløs, heltemodig, heroisk, hjerte, ikke frøsen, kaldblodig, kjekk, mandig, med hjertet på rette sted, rakrygget, resolutt, tapper, uforferdet, uredd

Uredd og fryktløs er kanskje synonymt med modig. Men når den samme synonymordbok lister opp ensbetydende som synonymt til synonym (ja, her gjelder det å holde tungen rett i munnen), så er jeg ikke like enig lenger. For man kan så visst være full av frykt og redsel, men likefullt være modig på samme tid. Kanskje er det nettopp da man utviser det største motet? Når man er redd for noe, men allikevel velger å se sin frykt i øynene og utfordre den til et aldri så lite parti sjakk. Så jeg retter en takk til min tålmodige venninne, som fikk meg til å innse at jeg faktisk kan våge å kalle meg modig, allikevel.

(For øvrig finnes det altfor få synonymer til situasjon)

haute couture

Sunday 15. April 2007 kl 15:01

For å feie enhver potensiell misforståelse av veien først som sist, så føles det maktpåliggende å understreke at jeg er svært lite opptatt av klær og fashion. Altså, jeg liker å ikle meg tekstiler. Det kunne fort blitt kaldt ellers. Og selv om jeg absolutt kan trives med å være i sentrum for oppmerksomheten fra tid til annen, så foretrekker jeg at det er pga min vinnende personlighet og fabelaktige, vittige humor (*host*), fremfor å valse rundt i blanke messingen, bare for å understreke hvor LITE jeg egentlig bryr meg om klær.
Det er heller ikke helt sant. Jeg liker klær, jeg. De store hauger med ymse bekledningsegnet materiell i og utenfor klesskapene er avslørende, tause vitner om det faktum. Det er bare det at klær og meg ikke er noen “horse and carriage”, for Ã¥ si det slik. Vi er ikke helt i takt. Det er lite som kan fÃ¥ meg sÃ¥ svimlende vred som Ã¥ bruke en hel dag pÃ¥ Ã¥ forsøke Ã¥ finne en bukse som passer min, Ã¥penbart sært byggede, kropp. En er for lang, en er for trang, og en er lang og trang pÃ¥ en gang. (Sunde, fritt etter hukommelsen.)

Men det finnes ogsÃ¥ de som kan gi selv meg en smule inspirasjon nÃ¥r det gjelder klær. The Clotheshorse er en liten forundringspakke i sÃ¥ mÃ¥te, med en en super blanding av fashiontips, morsomme og tankevekkende sitater og innlegg, i spedd flotte bilder av vakre hester. Jeg har til og med funnet et “mÃ¥-ha”-klesplagg, om jeg bare er sÃ¥ heldig Ã¥ finne det i butikken.

Og etter denne lille ingressen, skal jeg så smått forsøke å bevege meg mot poenget.

For her kommer nemlig mitt lille Haute Couture-bidrag! Det ville være mer enn en mild overdrivelse å påstå at ideen ikke er skamløst stjålet, så Designerspirene har ikke gått glipp av en knivskarp konkurrent. Det har seg ganske enkelt slik at jeg i lengre tid hadde tenkt på å anskaffe en t-skjorte, som skulle gis bort i gave til min kjære og til vår hovslager. Men jeg fant aldri helt den rette sammensetning av bilde, tekst og tekstil, så før jul i fjor (ser man det, både designtips og julegavetips i ett!) kludret jeg sammen min egen versjon av bilde/tekst og fikk trykket opp ti t-skjorter. I tillegg til de to nevnte mottakere, ble et par venner begunstiget med hver sin t-skjorte, og et par havnet i mitt allerede omtalte klesskap.

Men en ting lærte jeg i dag, det er vanskelig å ta gode bilder av klær! Etter et par spede forsøk på ymse løsninger mtp avstand, lys, vinkler, bakgrunn osv, ga jeg opp å gjøre det pent, så det endte opp med et par ustrøkne t-skjorter plassert på hvitt underlag. Men uansett, her er ihvertfall en antydning av resultatet.

Jeg synes de ble ganske morsomme, om jeg må si det selv.
Og det må jeg nok. ;)

Soundtrack - “Save a Horse, Ride a Cowboy”

kattens beste venn?

Wednesday 11. April 2007 kl 22:40

At vi mennesker kan være allergiske mot dyr er intet ukjent fenomen. Astma og alskens allergier forekommer og utvikles hyppigere og hyppigere. Og da er det vel egentlig ikke så overraskende at forskere ved Universitetet i Edinburgh nå slår fast at 1 av 200 katter lider av Feline Asthma.
Sigarettrøyk, menneskers hudceller, husstøv og enkelte former for kattestrø kan skape irritasjoner i kattens luftveier og dermed forverre problemet.

Katter, i likhet med flere andre dyr, har i mange år hatt og fått skylden for allergiske reaksjoner hos mennesker, men denne forskningen snur problemstillingen på hodet - vår livsstil kan trigge astmaanfall hos våre firebente venner.

Det er visst på høy tid at vi får kjøpt inn flere støvsugerposer.

s’il vous plait

Sunday 8. April 2007 kl 12:58

Garçon, garçon! Det var ikke dette jeg bestilte.
Vær vennlig - returner det til kokken.

En vårdag i april...

En vårdag i april...

Kan han ha lest menyen fra i fjor?

epona’s pastures

Sunday 8. April 2007 kl 00:08

Ingen kan gjøre alt,
men alle kan gjøre noe.

Jeg skal innrømme at utover medlemsskap i Dyrebeskyttelsen, noen kroner til tv-aksjonen og de årlige bidragene i Frelsesarmeens julegryte, så er ikke min donasjonsliste til ymse veldedige formål spesielt lang eller imponerende.
Vi oversvømmes daglig av informasjon og profesjonell tigging fra talløse organisasjoner. Og mange av formålene er gode. Noen er riktig gode. Men det blir kanskje for mye. For stiller man seg ikke hurtig like likegyldig til dette, som man gjør til krig, katastrofer og elendighet som passerer i en evig revy på nyhetene dag ut og dag inn?
Dessuten kan man rett og slett ikke støtte alt. Og noen ganger når valgene blir for mange, blir det lettere å ikke velge noe.

Før jul tok jeg mitt valg. Min lille skjerv gÃ¥r til Epona’s Pastures.
Epona’s Pastures er en liten frivillig, non-profit organisasjon, som kjøper hester, ofte fra slakteren eller pÃ¥ hesteausjoner. Disse hestene fÃ¥r sÃ¥ den pleie, oppfølging og omskolering de trenger, innen de adopteres til nye, gode og trygge hjem. Epona’s Pastures er stasjonert i Australia og drives av Inger, som er norsk.
Via et norsk hesteforum ble vi, av Ingers venninne, gjort oppmerksom på arbeidet de gjør, og flere av oss sendte inn donasjoner til organisasjonen. Bidragene var tilstrekkelig til å fjernadoptere Honey, og vi får løpende oppdateringer om hennes situasjon via nettsiden.

Honey -
ingen tvil om at denne hesten har behov for en stor dose TLC…

Honey
Bildet er lÃ¥nt fra Epona’s Pastures

Ingen kan hjelpe alle,
men alle kan hjelpe noen.

solstriper

Thursday 5. April 2007 kl 01:01

Det er riktig deilig å være en profesjonell soltilbeder i disse dager.

Tigerkatten

Mon tro om han soler seg mest i glansen av de gylne stråler
eller matmors beundrende blikk…?

Tigern

“Tsk, jeg vet jeg er fin!”

Tigerkatten

to syv

Sunday 1. April 2007 kl 23:45

Det var i blogdammen til Guro og The Clotheshorse jeg fisket opp ideen - her er min lille selvbiografi fra årene som ender med 2 og 7.
Oppfordringen sendes herved videre til alle som måtte lese dette.

Jeg har mange minner fra barndom og oppvekst, men mye er vanskelig å spikre til et bestemt år. Spesielt siden alle mine dagbøker møtte vedovn-døden en gang på slutten (eller var det midten?) av nittitallet.

1972
Jeg ble født. Dette er en bedrift jeg i hovedsak ærer min mamma for, fremfor egen innsats. Begivenheten fant sted litt etter kl 18 en vårdag på en klinikk i Drammen. Jeg var faktisk et ganske søtt barn etter bildene å dømme. Året ellers er det ikke mye å berette om. Jeg kan ikke erindre særlig mye, og det skyldes ikke de brente dagbøker.

1977
Familien, bestående av mamma, storebror Morten og meg, bor på Fjell utenfor Drammen. Jeg går i barnehage og trives, etter hva jeg kan huske, rimelig godt. I følge mamma blir jeg observert mens jeg lærer en asiatisk gutt norsk, med en tålmodighet jeg nok ikke har sett mye til siden. På den andre enden av skalaen bestikker jeg en gutt i barnehagen til å ikke sladre på et eller annet nedrig jeg sier til ham, med å love ham godterier. Han sladret ikke. Han fikk heller ingen godterier. Mulig han lærte noe den dagen. Men det gjorde nok jeg også, siden jeg aldri helt har glemt episoden. Not my finest hour, for å si det slik.
Lærte også skuffelse å kjenne dette året, da min favoritt-tante, Eva, med det lange lyset håret, sluttet i barnehagen. Jeg fikk ikke vite det før etterpå og fikk ikke tatt farvel. Det var jeg lei meg for lenge. I hvertfall føltes det slik for et barnesinn.  (Mao var det kanskje bare ut uken ;) )
Mot slutten av året var mamma, Morten og jeg hos fotograf. Ble kledd opp i brun fløyel med hvite kanter og siden dette var noen år før fotoskrekken satte inn, smilte jeg ganske naturlig og pent. På de bildene jeg fikk lov til å smile. Det som sitter igjen av opplevelsen er erindringen om at jeg måtte se så alvorlig ut hele tiden. Mulig fotografen hadde en forkjærlighet for stille, alvorlig utseende barn.

1982
Vår lille familie har året før flyttet fra Drammensdistriktet til Gol i Hallingdal. Mammas søster og hennes familie bor der. Jeg fyller ti år dette året. Rett før jeg begynner i fjerde klasse på høsten klipper jeg det laaange håret mitt kort for første gang. Jeg får min første egne katt, en sort nydelig hannkatt som får navnet Silkepus. Han ligger i sengen min om natten, kles opp i mine rosa babyklær og benytter mye av tiden til å sutte på et hvitt saueskinn. På vinteren står jeg og min to år eldre kusine på slalom i bakken rett ved.

1987
Jeg blir konfirmert dette året og rett før klipper jeg meg kort for andre gang. Jeg er langvarig forelsket i en gutt jeg aldri får. Silkepus, som for øvrig satt og ga labb når han fikk mat, forsvant etter bare et par korte år. Jeg har en grå og hvit liten pusefrøken, hvis navn ikke gjør seg på engelsk. Jeg er også midt oppe i den første store hesteperioden. Min venninne Grete og jeg rir mye på Trixie, en nydelig snill liten New Forrest/Islandshest-blanding. Vi er medlem av Geysir, den lokale islandshestklubben og deltar på flere kurs. Konfimasjonspengene mine bruker jeg på Garpur, en rød/hvit-flekkete islandsvallak jeg har på fór fra høsten til neste sommer. Jeg synger i Gol Barne- og ungdomskor, og om jeg ikke erindrer feil, er dette sesongen hvor jeg har et års pause fra fotballkarrieren.

1992
Etter gymnaset har jeg et års pause fra skole og den første halvdelen av 1992 jobber jeg fulltid på et lite motell/kafé-etablissement i en nabobygd. I august setter jeg nesen for Bergen og begynner å studere ved UiB. Jeg tar ex-phil denne høsten, presterer å møte opp på feil eksamenssted for en annen forprøve og forsøker å innbille meg selv at å ta grunnfag i Sos-Øk er en glimrende idé. Trives godt i Bergen og etter et par uker med kartbøker, grunnet fullstendig fraværende stedsans, begynner jeg å finne fra A til B i byen. Jeg deler leilighet sammen med to venner fra Hallingdal og etterhvert kommer også min kjære katt, Pussig Pus, flyttende etter meg. På en fest jeg nesten ikke gikk på, møter jeg en gutt som indirekte gjør at jeg etterhvert får en litt annen karriere enn hva jeg hadde sett for meg.

1997
Jeg har bodd i Bergen i fem Ã¥r og stortrives. Trener karate pÃ¥ fritiden og har unnagjort Sosiologi mellomfag og Psykologi grunnfag. Sos-øken ble det visst aldri noe av… PÃ¥ sommeren blir jeg tilbudt full stilling i begravelsesbyrÃ¥et hvor jeg har vært ekstrahjelp siden februar 1993. TrÃ¥r litt i løse luften pÃ¥ studiefronten og utsikten til studiefri og fast inntekt frister sÃ¥pass at jeg takker ja.

2002
Dette året skjer det store forandringer. På våren treffer jeg en gutt mann når jeg overhodet ikke hadde noen som helst tanker eller ønsker om å møte noen. Moderat motvillig blir jeg allikevel glad i ham, hans nydelige hund og rare katt. Det blir noen måneder med helgependling for ham og meg, inntil vi bestemmer oss for å flytte sammen. Han søker, og får flere jobber i Bergen. Vi er på flere visninger og vurderer huskjøp. Men på vei vestover, etter et besøk hjemme hos min familie på Gol, fødes en ny tanke. Michael sitter og slumrer mens jeg kjører. Og tenker. Og et sted der over Hardangervidda lanserer jeg ideen - hva med å tenke helt nytt? Hva med å flytte på landet? Kanskje finne oss en gård, ha noen dyr? Og av en eller annen grunn synes den småslumrende danske at dette er en glimrende idé. Vi kaster litt pil på kartet, Michael vurderer flere jobbmuligheter og i slutten av september sier jeg opp min trygge, gode jobb. Rett før jul kjører vi det siste flyttelasset med oss, to katter og en hund sørover til en liten bygd i Setesdal.

2007
Året er såvidt inne i sitt andre kvartal. Vi er fremdeles på Sørlandet. Jeg har en god og trivelig jobb innen båtbransjen. Vi har ennå ikke fått kjøpt oss noen gård, selv om det var nær ved for en ukes tid siden. Men på våre i underkant av fire mål, har vi fire hester, tre katter og en glad polarhund. Jeg har så langt i år rukket å ta hengerlappen, kjøpt ny bil (Frode Firehjulstrekker) og bestilt hestehenger. Opp igjennom årene har jeg utviklet sterk foto- og frisørangst, men ellers er mye ved det samme. Våren har akkurat berammet sitt besøk, mens vinterdepresjonen sniker seg sakte ut bakdøren.
Og slik går no dagan!

Tenk hvor langt dette hadde blitt om jeg faktisk hadde husket noe!