to syv

Det var i blogdammen til Guro og The Clotheshorse jeg fisket opp ideen - her er min lille selvbiografi fra årene som ender med 2 og 7.
Oppfordringen sendes herved videre til alle som måtte lese dette.

Jeg har mange minner fra barndom og oppvekst, men mye er vanskelig å spikre til et bestemt år. Spesielt siden alle mine dagbøker møtte vedovn-døden en gang på slutten (eller var det midten?) av nittitallet.

1972
Jeg ble født. Dette er en bedrift jeg i hovedsak ærer min mamma for, fremfor egen innsats. Begivenheten fant sted litt etter kl 18 en vårdag på en klinikk i Drammen. Jeg var faktisk et ganske søtt barn etter bildene å dømme. Året ellers er det ikke mye å berette om. Jeg kan ikke erindre særlig mye, og det skyldes ikke de brente dagbøker.

1977
Familien, bestående av mamma, storebror Morten og meg, bor på Fjell utenfor Drammen. Jeg går i barnehage og trives, etter hva jeg kan huske, rimelig godt. I følge mamma blir jeg observert mens jeg lærer en asiatisk gutt norsk, med en tålmodighet jeg nok ikke har sett mye til siden. På den andre enden av skalaen bestikker jeg en gutt i barnehagen til å ikke sladre på et eller annet nedrig jeg sier til ham, med å love ham godterier. Han sladret ikke. Han fikk heller ingen godterier. Mulig han lærte noe den dagen. Men det gjorde nok jeg også, siden jeg aldri helt har glemt episoden. Not my finest hour, for å si det slik.
Lærte også skuffelse å kjenne dette året, da min favoritt-tante, Eva, med det lange lyset håret, sluttet i barnehagen. Jeg fikk ikke vite det før etterpå og fikk ikke tatt farvel. Det var jeg lei meg for lenge. I hvertfall føltes det slik for et barnesinn.  (Mao var det kanskje bare ut uken ;) )
Mot slutten av året var mamma, Morten og jeg hos fotograf. Ble kledd opp i brun fløyel med hvite kanter og siden dette var noen år før fotoskrekken satte inn, smilte jeg ganske naturlig og pent. På de bildene jeg fikk lov til å smile. Det som sitter igjen av opplevelsen er erindringen om at jeg måtte se så alvorlig ut hele tiden. Mulig fotografen hadde en forkjærlighet for stille, alvorlig utseende barn.

1982
Vår lille familie har året før flyttet fra Drammensdistriktet til Gol i Hallingdal. Mammas søster og hennes familie bor der. Jeg fyller ti år dette året. Rett før jeg begynner i fjerde klasse på høsten klipper jeg det laaange håret mitt kort for første gang. Jeg får min første egne katt, en sort nydelig hannkatt som får navnet Silkepus. Han ligger i sengen min om natten, kles opp i mine rosa babyklær og benytter mye av tiden til å sutte på et hvitt saueskinn. På vinteren står jeg og min to år eldre kusine på slalom i bakken rett ved.

1987
Jeg blir konfirmert dette året og rett før klipper jeg meg kort for andre gang. Jeg er langvarig forelsket i en gutt jeg aldri får. Silkepus, som for øvrig satt og ga labb når han fikk mat, forsvant etter bare et par korte år. Jeg har en grå og hvit liten pusefrøken, hvis navn ikke gjør seg på engelsk. Jeg er også midt oppe i den første store hesteperioden. Min venninne Grete og jeg rir mye på Trixie, en nydelig snill liten New Forrest/Islandshest-blanding. Vi er medlem av Geysir, den lokale islandshestklubben og deltar på flere kurs. Konfimasjonspengene mine bruker jeg på Garpur, en rød/hvit-flekkete islandsvallak jeg har på fór fra høsten til neste sommer. Jeg synger i Gol Barne- og ungdomskor, og om jeg ikke erindrer feil, er dette sesongen hvor jeg har et års pause fra fotballkarrieren.

1992
Etter gymnaset har jeg et års pause fra skole og den første halvdelen av 1992 jobber jeg fulltid på et lite motell/kafé-etablissement i en nabobygd. I august setter jeg nesen for Bergen og begynner å studere ved UiB. Jeg tar ex-phil denne høsten, presterer å møte opp på feil eksamenssted for en annen forprøve og forsøker å innbille meg selv at å ta grunnfag i Sos-Øk er en glimrende idé. Trives godt i Bergen og etter et par uker med kartbøker, grunnet fullstendig fraværende stedsans, begynner jeg å finne fra A til B i byen. Jeg deler leilighet sammen med to venner fra Hallingdal og etterhvert kommer også min kjære katt, Pussig Pus, flyttende etter meg. På en fest jeg nesten ikke gikk på, møter jeg en gutt som indirekte gjør at jeg etterhvert får en litt annen karriere enn hva jeg hadde sett for meg.

1997
Jeg har bodd i Bergen i fem Ã¥r og stortrives. Trener karate pÃ¥ fritiden og har unnagjort Sosiologi mellomfag og Psykologi grunnfag. Sos-øken ble det visst aldri noe av… PÃ¥ sommeren blir jeg tilbudt full stilling i begravelsesbyrÃ¥et hvor jeg har vært ekstrahjelp siden februar 1993. TrÃ¥r litt i løse luften pÃ¥ studiefronten og utsikten til studiefri og fast inntekt frister sÃ¥pass at jeg takker ja.

2002
Dette året skjer det store forandringer. På våren treffer jeg en gutt mann når jeg overhodet ikke hadde noen som helst tanker eller ønsker om å møte noen. Moderat motvillig blir jeg allikevel glad i ham, hans nydelige hund og rare katt. Det blir noen måneder med helgependling for ham og meg, inntil vi bestemmer oss for å flytte sammen. Han søker, og får flere jobber i Bergen. Vi er på flere visninger og vurderer huskjøp. Men på vei vestover, etter et besøk hjemme hos min familie på Gol, fødes en ny tanke. Michael sitter og slumrer mens jeg kjører. Og tenker. Og et sted der over Hardangervidda lanserer jeg ideen - hva med å tenke helt nytt? Hva med å flytte på landet? Kanskje finne oss en gård, ha noen dyr? Og av en eller annen grunn synes den småslumrende danske at dette er en glimrende idé. Vi kaster litt pil på kartet, Michael vurderer flere jobbmuligheter og i slutten av september sier jeg opp min trygge, gode jobb. Rett før jul kjører vi det siste flyttelasset med oss, to katter og en hund sørover til en liten bygd i Setesdal.

2007
Året er såvidt inne i sitt andre kvartal. Vi er fremdeles på Sørlandet. Jeg har en god og trivelig jobb innen båtbransjen. Vi har ennå ikke fått kjøpt oss noen gård, selv om det var nær ved for en ukes tid siden. Men på våre i underkant av fire mål, har vi fire hester, tre katter og en glad polarhund. Jeg har så langt i år rukket å ta hengerlappen, kjøpt ny bil (Frode Firehjulstrekker) og bestilt hestehenger. Opp igjennom årene har jeg utviklet sterk foto- og frisørangst, men ellers er mye ved det samme. Våren har akkurat berammet sitt besøk, mens vinterdepresjonen sniker seg sakte ut bakdøren.
Og slik går no dagan!

Tenk hvor langt dette hadde blitt om jeg faktisk hadde husket noe!

10 kommentarer til “to syv”

  1. Madame ytrer:

    Hvor er det spændende at læse din livshistorie i korte træk! Der er sket nogle store forandringer hen ad vejen. Men det er vel det, der udvikler os som mennesker, ikke? Har du prøvet at tage livtag med vinterdepressionen? Løbet lidt hver dag – eller brugt en lysterapilampe? Begge dele hjælper!

    Masser af hilsner fra os to- og forebenede i Danmark.

  2. Madame ytrer:

    Der skulle have stÃ¥et ‘to- og firebenede’ :-)

  3. Irene ytrer:

    Ja, det er unektelig litt morsomt å innta retroperspektivet for en stakket stund. Ikke minst blir jeg stadig vekk fascinert av å trekke tråder i livet, se hvilke små tilfeldigheter som på sikt kan ha store konsekvenser totalt sett. Mest av alt ser jeg det ganske klart nå, at livet mitt på mange måter har fulgt tilfeldighetenes småstier, langt mer enn en velfundert, godt gjennomtenkt plan! :)

    Har faktisk tenkt litt på dette med lysterapilampe, men jeg prøver å være litt mer flittig til å bruke vårt solarium om vinteren. Innbiller meg at det hjelper litt, i tillegg til å frembringe noen ekstra fregner.

    Egentlig har jeg det vel heller ikke direkte dårlig i min vinterdvale, jeg blir bare så skrekkelig lat og tiltaksløs.(Jeg ser jeg må ta en runde med meg selv her, kan det være slik at jeg rett og slett skylder på manglende overskudd for å kunne tilbringe seks måneder på sofaen?! )

  4. Camilla ytrer:

    Hva sier man?
    Jeg sa det vel meste pÃ¥ MSN…
    *DÃ¥ne*

    Jeg mener… Det er oppdateringer her!

    JIIIIIIIIIIIIPIIIIIIIIIIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

  5. Madame ytrer:

    Jeg tror, vi alle ligger lidt i dvale om vinteren, Irene! Men bliver forÃ¥ret sÃ¥ ikke bare sÃ¥ meget dejligere? Lyset, farverne, lugten af forÃ¥r, dyrenes glæde, energien der bobler…
    Jeg er helt enig med dig i, at det er spændende at trække tråde i sit liv - se hvad tilfældigheder bragte med sig. Hvis det hele bare kunne regnes ud, var det vel lidt kedeligt :-)

  6. Guro ytrer:

    Flott “oppsummering”, syns kunstnerisk frihet er lov :)
    Mine dagbøker har i motsetning til dine ikke blitt brent, men de var ikke til særlig hjelp likevel, da de fleste ble avsluttet etter ganske nøyaktige en mÃ¥neds virke fordi jeg ble lei av Ã¥ skrive i dem…

    Guro
    (som har lagt til Holtungen på newsfeed, og ble gledelig overrasket da det plutselig var dukket opp to nye innlegg der :) )

  7. Irene ytrer:

    # Camilla - Hehe, jeg tenkte du ville sette pris på det ;)
    Intensjonen er, som alltid, å skrive hyppigere, men kun tiden vil vise.

    # Madame - Ja, du har som sedvanlig helt rett! Jeg har alltid satt pris på de forskjellige årstidene. Våren hadde jo ikke riktig vært det samme om den ikke kom i etterkant av en mørk vinter.
    Forutsigbarhet kan være vel og bra det, men heldigvis vet vi ikke alt som skjer. Ei heller resultatet av alle våre valg.

    #Guro - Jeg hadde faktisk en ganske stor porsjon av bÃ¥de flittighet og tÃ¥lmodighet nÃ¥r det gjaldt dagbøker. Det er først de siste Ã¥rene det har blitt mer sÃ¥ som sÃ¥. Noen ganger er det litt leit Ã¥ tenke pÃ¥ at de er borte, for noe var jo ganske vittig Ã¥ lese noen Ã¥r i etterkant. Rart hvordan perspektivet og selvinnsikten kan endre seg med Ã¥rene… ;)

  8. Guro ytrer:

    Irene, og noen ganger så gjør det så himla vondt i stoltheten at man har måttet endre verdensbildet sitt mer enn bare litt ;)
    Men jeg kommer aldri til Ã¥ bli god til Ã¥ holde meg til korte, presise oppdateringer av typen: “I dag regnet det, jeg var pÃ¥ skolen, og Ola er en dust”. Samtidig ble det utrolig vanskelig Ã¥ skape noe forhold til tekstene i boka, av den typen “Kjære Olga, I dag sÃ¥…”.

    Jada, jeg prøvde begge deler ser du ;) Så nå i ettertid satser jeg stort på god hukommelse *as if* og det fakta at jeg alltid har drasset rundt på kamera, og derfor har en ganske veldokumentert oppvekst/fase fra ca 11 års alder *trøste seg selv*
    (ang å fåtte seg i korthet, så er det jo bare å lese denne kommentaren for å se at det er en ting jeg -ikke- kan ;) )

    Guro

  9. Irene ytrer:

    Guro, bare mellom oss to, jeg sto vel ikke akkurat først i køen da evnen til Ã¥ velvillig innrømme feil ble delt ut… ;)

    Det fine med Ã¥ forholde seg til ikke-dokumenterte hendelser kun etter hukommelsen, er jo at man stÃ¥r forholdsvis fritt til Ã¥ bastant mene at “joda, det var slik det var!” SÃ¥ kan man jo alltids kalibrere kompasset etter hvordan ens verdensbilde ser ut i dag. I stedet for at femten Ã¥r gamle tabber stadig vekk henger med. (Dog er det dessverre slike som brenner seg aller mest fast i hukommelsen. Og ikke engang Cillit Bang kan hjelpe.)

    For øvrig er det oppskrytt å fatte seg i korthet. Digresjoner er gull. Taushet er for de med sår hals. Osv.
    *host*

  10. Gro Kjersti ytrer:

    HALLO KJÆRE KUSINE.
    Dette var artig å lese. Fikk et lite tips om denne siden av våres eldste kusine. Så nå kan jeg følge med litt. hilsen Gro Kjersti