et slags jubileum

Det er nå ganske nøyaktig ti år siden jeg satt en kveld alene i min leilighet i Bergen sentrum sammen med min da alltid tilstedeværende flaske cola (eller kanskje tre) og for første gang følte meg gammel. Eller kanskje ikke gammel, men at jeg begynte å bli gammel.
Ikke slik å forstå at jeg hadde en dårlig dag på noe som helst vis, ganske så selvvalgt forholdt jeg meg til mitt eget selskap den kvelden og filosoferte så smått over livet og hvor jeg var hen i så måte. Jeg gjorde opp et form for regnskap over venner og bekjente, og det lot til at de alle sammen var på hurtig vei mot ekteskap, barn, rekkehus og Volvo. Jeg var vel omtrent midt i mellom et par av mine håpløse forhold og så ikke helt at min tilværelse kom til å inneholde noen av disse elementer i overskuelig fremtid.
Og det fikk jeg jo rett i.
Men det tok ikke lenger enn et par år frem i tid før jeg innså at det kanskje heller ikke var livet slik jeg ønsket meg å leve det. Eller kanskje ikke slik det var ment for meg å leve det.

Uansett - aldri siden har jeg vel følt meg riktig så utgått og gammel som jeg gjorde den dagen - da jeg var 24. ;)

4 kommentarer til “et slags jubileum”

  1. Camilla ytrer:

    Dype ord - for en simpel sjel :)
    Nei, altså det du sier minner meg om noe sterkt.
    Jeg trenger et par ord med deg… HÃ¥per vi snart sees igjen
    så disse ord kan utveksles!

  2. Camilla ytrer:

    Og bare for Ã¥ ha det klart…den simple sjel var meg, og dine ord ble dype for meg… ;)

  3. Irene ytrer:

    Jeg er stort sett tilgjengelig - og nÃ¥ ogsÃ¥ svært nysgjerrig…? ;)

  4. Camilla ytrer:

    hihi!

    Det var dog svært lite spennende, men noen ord som tilstandsrapport tror jeg trengs :p