hvor tarantino møter allen

Jeg har akkurat oppdaget at vi kan filme med vårt digitale kamera. Nå er det vel ikke helt riktig å si at jeg har oppdaget det, siden jeg har visst det siden vi kjøpte det, men uansett så har jeg først nå begynt å eksperimentere med det. Og selv om det kun er små 15 sekunders snutter med et medium godt digitalt kamera, så er jeg ikke verre på det enn at jeg kan ha fryktelig mye moro med det allikevel!

Jeg har døpt min filmstil til “where Tarantino meets Allen”, selv om Michael (ja, nÃ¥r blir den siden din oppdatert egentlig?) bestemt mener at det jeg produserer mer kan kalles for dogmefilm. NÃ¥, sÃ¥ klassifiserer jeg gjerne mitt skaperverk som dogmefilm i brytningspunktet mellom Tarantino og Allen.

Når det er sagt så er det ingen tvil om at jeg personlig setter mer pris på en filmopplevelse med signaturen til Quentin Tarantino enn Woody Allen. Det er for øvrig så mange som genierklærer sistnevnte, at han neppe taper stort på at jeg oftest velger andre filmer fremfor å se på et par timer med en utseendemessig utfordret nevrotisk dverg.

NÃ¥r det gjelder Tarantinos filmer sÃ¥ mÃ¥ jeg selvfølgelig nevne Pulp Fiction og ikke minst de to fabelaktige Kill Bill-filmene, men for meg sÃ¥ er Reservoir Dogs en utsøkt liten perle i filmografien hans. Ingen kan skildre meningsløs vold sÃ¥ utsøkt vakkert som Tarantino. (Og sÃ¥ er det jo ingen ulempe at Michael Madsen ofte er med i hans filmer heller…)

Når jeg snakker om film så kommer jeg aldri utenom Ford Fairlane, en gjennomført dårlig, men vidunderlig morsom film med Andrew Dice Clay. Første gang jeg så den så tror jeg knapt at jeg lo en eneste gang, men satt bare og halvmåpte og undret på hva i alle dagers slags film dette var. I etterkant tenkte jeg mye på filmen og småhumret. Og siden har jeg sett den igjen. Og igjen. Og igjen. Ja, du har vel bildet - jeg har sett den utallige ganger, og for hver gang jeg ser den oppdager jeg en ny teit, men fabelaktig morsom replikk. Det beste er å fullstendig overse den norske oversettelsen, for det er mange poenger som har gått en sliten oversetter hus forbi.

Ellers må jeg jo nevne to fremragende danske filmer - I Kina spiser de hunde og oppfølgeren, eller kanskje mer riktig forløperen, Gamle mænd i nye biler. I tillegg til å følge Vuk som får, og tåler, imponerende mye juling, så serverer også den første filmen replikkutvekslinger som:
“Arvid: Jeg har slÃ¥et Hanne ihjel.
Harald: Hvor er hun?
Arvid: I stuen… og i køkkenet.”

Til tross for dette utvalget, sÃ¥ er jeg ikke ensidig opptatt av gladvold og den slags filmer, det finnes en film som er sÃ¥ vakker og sÃ¥ vanskelig Ã¥ beskrive, men de av dere som har sett den vet hva jeg snakker om. Og de av dere som ikke har sett den - løp og kjøp! Jeg snakker om “O Brother, Where Art Thou?”.
For øvrig kan jeg ikke finne mitt eget eksemplar av filmen. Hvor er den? Har du lånt den, så savner jeg den meget og vil gjerne ha den tilbake!

Selvutnevnt regjerende digresjonsdronning!
Men jeg har ikke glemt hva jeg begynte med - mine fiffige filmatiseringer av hverdagslivet her på bruket. Her følger et lite knippe for særs spesielt interesserte. NB! filene er på fra 2mB og oppover, så det anbefales ikke for dere uten fort-fortlinjer. Fullt så fabelaktige er ikke mine tarantinoallendogmefilmer. ;) (Her snakker vi motlys, vind og annet småplukk - som selvfølgelig er lagt inn for den riktige kunstneriske opplevelse *host*)

Først en liten film om fars gode gjerning!
Michael mater smÃ¥fuglene og synes han gjør en riktig god gjerning - det er det visst flere som synes han gjør…
God gjerning.

En stilstudie av Freia og Sofus på stuegulvet.
To gode venner

De to kaldblodsgutta spiser middag.
Huldre og Cesar

Óðinn og Knotten setter også pris på et måltid mat
Middagstid

Freia ligger ute på trappen og slapper av
Freia

Og til sist et bevis på at i tillegg til Óðinn,
så har vi også en flekkete døl her på bruket!
Pintodølen

Og om du virkelig har lastet ned alle disse filmene her, så ber jeg ærbødigst om tilgivelse for disse minuttene av ditt liv som du aldri får tilbake. Som et lite plaster på såret så forærer jeg deg villig vekk en gratis fottur over Hardangervidda.
Husk gnagsårplaster!

Comments are closed.