inn i 2005

SÃ¥ stupte vi brÃ¥tt inne i det nye Ã¥ret - totalt uforberedt pÃ¥ at enda et Ã¥r er over. 2005… “smake pÃ¥” - joda, vi skal vel komme noenlunde overens vi og, skal vi ikke?
Etter utidig skryt over min uovertrufne jernhelse, mens halve bygda lå strødd rundt i en heller ufin maveinfluensa måtte jeg bare innse at Jernkvinnen hadde sine såre punkter hun og.
Natt til 31. gikk jeg i skytteltrafikk mellom sengen og badet og gryntet høyt i selvmedlidenhet mens jeg sakte lidende eller med ekspresstogføtter (alt etter i hvilken retning det bar) tråkket meg en fin sti mellom de nevnte to punkter.
I de timer jeg hadde nattetrimmen observerte jeg ikke EN bevegelse i noen lemmer eller øyelokk hos den fornøyde ryggslumrende sofapolarhund - som en venninne av oss sÃ¥ tørt kommenterte forleden - “Knall vakthund!”
Javisst!

Nyttårsaften hadde vi uansett planer om å være hjemme, for å vokte firbente gjennom fyrverkeriene, og begivenhetene til Nattens Dronning *host* gjorde ikke den saken noe mindre klar.
Sabur var allerede dagen før godt bevart i stallen til en bekjent et lite stykke unna, hvor han har selskap av tre damer og et hingsteføll. Hvilket gikk bra nyttårsaften - de var inne hele natten og hørte radio sammen, men dagen hadde ikke forløpt helt problemfritt. Hingsteføllet er som guttunger generelt - drivende nysgjerrig - og nykommeren var bare for god til å være sann - måtte bare innsnuses skikkelig Det var greit nok for Sabur, men mor syntes ikke det var så greit, hun ville ikke la folen bli venner med hvem som helst slik aldeles uten videre.
Sabur hadde fått seg et lite spark, men ikke noe dramatisk.
Litt verre var det da Michael reiste bort pÃ¥ ettermiddagen for Ã¥ gi Sabur kraftfór nÃ¥r alle hestene skulle inn for natten - mamma’n hadde fÃ¥tt seg et knall i fronten av russiske broddesko hvilket resulterte i et gapende sÃ¥r - og Michael deklarerte med iver i stemmen da han kom hjem at han hadde sydd hest!!

Ellers ble Cesar & Óðinn lukket inne i stallen med lys og radio på de verste brak-timene. Blodig fornærmet og nok noe småengstelige ble de lukket ut igjen da det verste hadde gitt seg på natten. Og siden har ikke de vært interesserte i å nærme seg stallen overhodet. Selv ikke for kveldens kraftfór - så det var nok ikke så greit.
Missen og Tigern tok det hele med stort sett stoisk ro, mens “vakthunden” var like skjør i nervene som tidligere nyttÃ¥rsaftener - stakkars liten. Felix var matmors store bekymring hele kvelden, han var ikke Ã¥ se, og jeg sÃ¥ for meg de verste scenarier om hva som kunne ha skjedd ham - stor var derfor gleden da jeg langt pÃ¥ natt i halvsøvne hørte velkjente eplekjekke poter trÃ¥kke over soveromsgulvet!

SÃ¥ senket roen seg

Comments are closed.