one down, eight to go

Et tilbakeblikk
fra noe som ogsÃ¥ kan være en katteeiers hverdag…

— 21. november 2005 —

Jeg var sikker på at vi ville miste Felix i helgen

Min livsglade og eminente jeger, stolte Panterpus, Sofus’ tÃ¥lmodige lekeonkel, vÃ¥r merksnodige ADHD-katt, langbente raring, Laban Liggestilling, Aristokratiske pøbel, familiens Helkvelds Underholdningsobjekt.

Vi vet ikke sikkert hva som har skjedd ham, men antar at han kan ha hatt et noe ublidt møte med en bil. Lørdag kveld var vi på vei ut døren for å spise middag sammen med noen venner, Felix lå i ytterste gangen og Michael skulle løfte ham inn. Da skrek han og hadde åpenbart VONDT i mageregionen. Men han gikk tilsynelatende ubesværet og hadde ingen synlige skader, så vi tenkte han kanskje hadde forbigående, banale magesmerter.

Men da vi kom hjem noen timer senere hadde tilstanden hans forverret seg betraktelig. Han lå på sofaen med tidenes verandaleppe og hyperventilerte med tydelige smerter for hvert pust. Michael kjente på kjevebenet, men det var heldigvis ikke noe brudd der. Vi laget en base til ham på badet hvor han hoppet opp på vaskemaskinen (et av yndlingsstedene hans).

Morgenen etter lå han nede på teppet jeg hadde lagt til ham på gulvet og så slettes ikke det minste frisk ut. Ikke tok han til seg noe å drikke heller. Han hadde åpenbart smerter innvendig og lå rett ut.

Syk Felix
(trykk på bildene for større versjon)

Min lille panter! :(
Her har hevelsen i verandaleppen nesten blitt borte igjen.
Syk Felix

En stund på søndagen trodde både Michael og jeg at det snart var over. Han var seriøst dårlig og hyperventilerte stadig. Michael ga ham smertestillende i samråd med vakthavende veterinær.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg har grått så mye, jeg vet jeg er særdeles tussete etter dyrene mine, men de er jo liksom barna mine da. Og jeg er like glad i alle kattene mine, har overhodet ingen å miste, men Felix er liksom bare Felix - mitt hjertesmertebarn som ikke kan forklares, han må oppleves.

Felix er bare litt over to år - han skal jo ha mange, mange år igjen å gjøre uforklarlige merkelige ting på!

I dag morges var jeg overbevist om at jeg kom til å møte en død kropp på badet, men brått var han blitt betydelig bedre! Han drakk endelig vann etter halvannet døgn og var for første gang skikkelig våken og interessert i å komme seg ut fra badet.

En litt mer våken pusekatt - men absolutt ikke helt i lodd
Syk Felix

Var hos veterinæren i dag med ham og selv om han åpenbart ikke var helt i form ennå, så mente han at dette kom til å gå helt bra. Dersom det var indre skader av betydning ville han bare blitt dårligere, og han var også trygg på at det ikke var hodeskader som ville gjøre at han brått bikket over. Det siste han sa til meg før vi gikk var at han ville jeg skulle ringe og gi ham en oppdatering i løpet av de nærmeste dagene. (Noen som undrer på hvorfor jeg er utrolig glad i veterinærene våre?)

I ettermiddag/kveld har han stadig virket bedre og friskere, og etter en ubeskrivelig slitsom helg med panisk sorg og redsel er jeg endelig etterhvert blitt temmelig glad og forholdsvis trygg på at han står det over. Heretter er det dog på med bomullsdress og reflekser om han skal utenfor døren! ;)

Det er utrolig hva disse kattene kan stå over, og det er kanskje noe sannhet i at de har ni liv. Felix har minst brukt et av de nå. Jeg krysser fingrene for at han er over det verste og at alt er like bra med ham som det virker.

— — — — — — —

Jeg behøver slettes ikke å skrive dette her for å minnes alle følelsene som raste gjennom meg i disse ubeskrivelig vonde dagene, men vil gjerne dele det med alle dere der ute som vet hva det betyr å gi sin kjærlighet til pelskledde firbente venner.

Ikke mange dager etter at alt var så dramatisk og døden virket uunngåelig var Felix fullstendig tilbake til sitt gamle jeg.
Men jeg var det ikke. Fremdeles den dag i dag kjenner jeg det ekstra kjærlige stikket i hjertet hver gang jeg ser ham.
Det føles som om jeg har fått en ekstra sjanse.
En ekstra sjanse til å øse kjærlighet over ham.
En ekstra sjanse til å lære panteren bedre å kjenne.

Og det er ikke så rent lite.

3 kommentarer til “one down, eight to go”

  1. Uffe ytrer:

    Kære Irene, så blev det min tur til at holde vejret! Tak for en dejlig kattehistorie, som heldigvis havde en happy ending. Jeg glæder mig til at læse mange flere af dem. Hvor er katte dog magiske - og hvad gør de ikke ved os!

    Tak for de pæne ord om Life & Business Blog. Jeg er ikke sÃ¥ lidt smigret… :-)

  2. Madame ytrer:

    Jeg iler med at tilslutte mig! Nu har jeg også været igennem de andre kattesider med de dejlige billeder og fortællinger. Du må være uofficiel verdensmester i kattenavne!

    Tak for kigget og underholdningen!

  3. Irene ytrer:

    Ja, det var litt av en tørn vi hadde der! En stund der så spurte jeg meg selv om det virkelig er verdt det? Man blir så ufattelig glad i disse vidunderlige dyrene, men smerten når de er syke er nesten ikke til å holde ut! Så er det da deilig når jeg går forbi ham nå og han vrenger maven opp og vil ha kos. Og de får det jo stort sett som de vil! ;)

    Og Madame - her i huset er det ikke bare kattene som får navn, også Michaels bil, traktor og henger er behørig døpt! :P