en vidunderlig chesterfield

Hvor tragisk er det vel ikke å ha gangsperre på mandag
av et par korte økter på hesteryggen i helgen?

Margit var her i helgen og holdt kurs igjen.
Det er så deilig å komme seg ut av stuen og være litt sosial sammen med andre, for ikke å snakke om å endelig få litt hardt tiltrengt instruksjon igjen. Hadde med meg Huldre på to økter lørdagen og vi tusler sakte fremover sammen. Jeg har det ikke travelt, bare koser meg med hesten min og med masse god, konstruktiv veiledning.

Søndagen hadde jeg med min nervøse lille flekkete, og jeg var spent pÃ¥ hvordan han ville takle det denne gangen. Det er sÃ¥ mye i verden som er skummelt for en nesetrompetspillende liten chesterfieldsofa. Mens vi ventet pÃ¥ vÃ¥r tur tuslet vi litt rundt i hallen og lekte litt “speiling”. Bortsett fra ryggingen som han ikke var helt med pÃ¥, sÃ¥ speilet han faktisk bevegelsene mine temmelig bra. Økte tempo, gikk saaaakte og stoppet samtidig med meg. Morsomt Ã¥ leke litt!

Vi fikk også nesten med oss en liten stallhjelp hjem - en søt liten jente som ble dypt forelsket i Óðinn og som fotfulgte oss en god stund der inne. Hun synes jeg var sååå heldig som hadde egen hest, og Óðinn var den vakreste islandshesten hun noensinne hadde sett. Ikke vet jeg hvilket sammenlikningsgrunnlag hun kunne ha, men hvem kan vel unngå å bli sjarmert av slik nesegrus beundring? ;) Pånnin sto ganske så rolig og lot henne gi ham gulrot og klø litt. Han liker små mennesker, de er slik akkurat passe lite skumle.

Óðinn

Timen brukte vi til enkle øvelser med kroppssprÃ¥k, flytte frempart, bakpart og ikke minst fÃ¥ ham til Ã¥ følge etter meg pÃ¥ helt slakk line. “Enkle” smÃ¥ babyskritt, men det er sÃ¥ vidunderlig herlig Ã¥ jobbe med ham! “Er det moro” spurte Margit, da jeg trasket rundt der med verdens mest fÃ¥rete, lykkelige smil og blottet 54 jeksler. Klart det er moro! Jeg simpelthen elsker den pÃ¥nnien og all jobbing som gir bare mikroskopiske resultater, fragmenter av fremgang, bare det aller minste skritt i riktig retning er en gave som gjør all tÃ¥lmodighet, frustrasjon, skuffelse mer enn verdt det. Kommer vi noensinne til Ã¥ bli en trygg ekvipasje som trasker sammen rundt i verden med den største selvfølgelighet? Kanskje ikke, men det har jeg min fabelaktige pensjonerte traver til. Óðinn er “bare” Óðinn - mitt hjertesmertebarn, sÃ¥ fÃ¥r det bli som det blir!

I mens så fryder jeg meg over endelig å ha fått muligheten til litt skikkelig instruksjon og hjelp. Etter et år med mye fremgang så har det gått trått med både inspirasjon og ideer det siste året. Jeg gleder meg til å fortsette å jobbe med ham og ikke minst gleder jeg meg over å ha tilgang til en instruktør som har en filosofi som jeg uten videre kan relatere meg til. (Er jo ikke så rent lite hønemor, skal vite, så det er ikke hvem som helst som får tafse på ham ;) )
Hun sa for øvrig i helgen at en sÃ¥ redd hest som ham hadde hun ikke vært borte i i Skandinavia. SÃ¥ da mÃ¥ jeg jo undres da, skal jeg bli motløs over alle utfordringene, eller skal jeg bli “stolt” over Ã¥ ha et slikt “unikt” kasus? :o :P

Til May-Britt og Lage så må jeg si tusen takk for eminent vertsskap lørdagen og ikke minst er jeg svært takknemlig for at Lage så tålmodig kjører rundt på oss hver kurshelg!


And now for something completely different:
Ble oppringt av en selger fra magasinet Kamille i dag. De hadde et eller annet fabelaktig blabla-tilbud. Hun ble litt snurt da jeg med min mest sukkerblide stemme erklærte at jeg ikke var imponert over bladets holdning til bruk av pels, “sÃ¥ takk, men nei takk.” Den der har jeg ruget pÃ¥ siden jeg fikk et prøveblad i posten for en tid tilbake, sÃ¥ det var pÃ¥ tide Ã¥ fÃ¥ det ut. Jeg kan tenke meg det gjør all verdens forskjell…

Nå er nattetimene kommet krypende i ekspresstog-tempo igjen, hvor blir alle disse dager og kvelder av? Jeg skal straks klø de små pelsmonstrene god natt og krype ned i sengen.

Ni pelskledde familiemedlemmer
er en utømmelig kilde til underholdning og glede

Comments are closed.