nattens manglende lyder

Nattens timer tikker seg fremover sekund for sekund. Jeg er våken. Igjen. Rundt meg er det fritt for lyder av våkne mennesker. Ingen stemmer, ingen biler. Et stort ingenting. Kun nå og da noen stille sovelyder i rommet ved siden av.

Har akkurat sluppet inn tigerkatten. Små, bløte tigerføtter i hurtig jeg-har-ventet-lenge-hastighet strøk forbi meg så snart jeg åpnet døren. Oppe ventet han med høyt hevet viftehale på et velkomstklapp over ryggen. Han får det som alltid slik han vil.
På badet slumrer panteren oppå vaskemaskinen, strekker seg dovent og så full av selvtillit som bare en panter kan.
Grå lille engstepus har funnet roen i vinduskarmen, garnnøsterund slumrer hun mot sofaryggen. Under varmen fra skrivebordslampen ligger mini-panteren og gløtter nå og da opp på meg med et halvt øye. Og ute i hundesengen hviler en tander polarhund, smal og trett i øynene, trygg og doven i kroppen.

Jeg kommer til ro i natten. Kanskje er det en redsel for at disse øyeblikkene skal glippe som gjør at jeg gjennomgående har slike vanskeligheter med å lete meg frem til søvnen.

Små fine tråder til øyeblikksteppet. Jeg har det godt.

Comments are closed.