Arkiv for April, 2006

et slags jubileum

Wednesday 26. April 2006

Det er nå ganske nøyaktig ti år siden jeg satt en kveld alene i min leilighet i Bergen sentrum sammen med min da alltid tilstedeværende flaske cola (eller kanskje tre) og for første gang følte meg gammel. Eller kanskje ikke gammel, men at jeg begynte å bli gammel.
Ikke slik å forstå at jeg hadde en dårlig dag på noe som helst vis, ganske så selvvalgt forholdt jeg meg til mitt eget selskap den kvelden og filosoferte så smått over livet og hvor jeg var hen i så måte. Jeg gjorde opp et form for regnskap over venner og bekjente, og det lot til at de alle sammen var på hurtig vei mot ekteskap, barn, rekkehus og Volvo. Jeg var vel omtrent midt i mellom et par av mine håpløse forhold og så ikke helt at min tilværelse kom til å inneholde noen av disse elementer i overskuelig fremtid.
Og det fikk jeg jo rett i.
Men det tok ikke lenger enn et par år frem i tid før jeg innså at det kanskje heller ikke var livet slik jeg ønsket meg å leve det. Eller kanskje ikke slik det var ment for meg å leve det.

Uansett - aldri siden har jeg vel følt meg riktig så utgått og gammel som jeg gjorde den dagen - da jeg var 24. ;)

lysterapi

Saturday 22. April 2006

Overskudd å spore!
De siste par vintrene har jeg følt et lite snev (eller kanskje et riktig stort et) av mørkedepresjon. Jeg kjenner gleden og overskuddet til alt annet enn å slumre på sofaen og sitte foran pc-en er forsvinnende lite. Jeg har alltid med kraft hevdet å sette pris på alle våre årstider. Nyter sommerens varme og lyse kvelder, men høstens nydelige farver og vinterens vakre mørke kvelder mens månen lyser opp snekledde bakker settes også stor pris på. Inntil høsten satte inn for et par år tilbake. Ettermiddagene ble så korte og mørket var så overveldende.
Jeg tror at noe av forklaringen ligger i at jeg bodde så mange år midt i Bergen. Det er aldri riktig mørkt i en by. Alle lys fra gater og hus gjør at man ikke riktig legger merke til at året består av mange måneder med korte dager.
Men nå har våren virkelig kommet for fullt! De siste ukene har snemengdene forsvunnet i et stadig større tempo og det er lyst til langt på kveld. Jeg har fått massevis av overskudd og lyst til å være ute med hestene og jeg kjenner jeg er litt lallende enfoldig lykkelig over livet om dagen.

Mens første strøk i det kommende kontoret tørket, hadde Malermester Michael og jeg en deilig ridetur på Huldre Borken og Cesar. Vi red langs linja, hvor det viste seg at store deler fremdeles er dekket av sne, så det ble en slitsom tur for kaldblodsligaen.
Jeg er ingen uredd kamikaze-rytter, ungdommens overmot og begeistring for ville galoppturer er fullstendig forsvunnet. I stedet er jeg i overkant engstelig. Jo sjeldnere vi rir, jo verre blir det. Det paradoksale i det hele, er at jeg aldri har vært utsatt for noe heftig fall eller noe direkte skremmende i forbindelse med hest heller. Det dreier seg nok mye om å være nok ute på tur. Få den gode følelsen av trygghet inn i kropp og sjel. For så langt det er mulig med et dyr som først og fremst har et grunnleggende fluktinstinkt, så har jeg en bombesikker hest i Huldre. Hvilket også var hvorfor jeg kjøpte ham fremfor den islandshesten jeg falt så grundig for under vår rideferie på Island i 2004.
Huldre er egentlig ganske skvetten, men han mister ikke hodet fullstendig. I dag var det særdeles mye spøkelser på vår ridetur. Flere ganger vendte han om, eller forsøkte å vende om. Det var hestespisende bæreposer, et vannrør i bekken, en stabel med ved - det er mangt og meget som er farlig for en kjekk pensjonert kaldblodstraver. Men det som var det store for meg i dag, var at til tross for noe øket puls ved disse små episodene, så holdt jeg meg rolig. Jeg bare vendte ham rundt og ba ham pent om å gå videre - og han gjorde det! Han stolte på meg når jeg fortalte ham at det ikke var farlig og jeg stolte på meg selv nok til å insistere på at han skulle gå frem. Tidligere har jeg gjerne feiget ut og bedt Michael ri Cesar først.
Det føltes som en liten seier hver gang - og ikke minst enda et lite steg mot å bli i hovedsak en trygg og sikker rytter.
Livet er ikke så verst, sett fra hesteryggen i solen!

Et lite knippe bilder fra i dag.
(Klikk på bildene for større versjon)

Huldre er klar for tur!

Huldre Borken

Huldreører og litt utsikt

Utsikt

En blid danske og Cesar

Utsikt

Stilstudie av vÃ¥rt lille Brokeback Mountain-”ektepar”

Utsikt

copycat

Monday 17. April 2006

Det er et lite ordtøkje som sier
- Hvordan setter du deg i husets beste stol?
- Du flytter katten først

Og slik er i grunn virkeligheten her hjemme.
Så snart Michael flytter sin akademiske bakende fra stresslessen, kommer det en liten sort/hvit snikende og legger seg med den største selvfølgelighet på det allerede oppvarmede sete.

I dag tok Sofus det hele et skritt lenger…
Michaels hovedbeskjeftigelse i den nevnte stressless er å taste på sin bærbare pc. Som dere ser har Sofus også fra nært hold observert denne adferden.

Og i dag slo han til!
Først et drømmende blikk ut i luften for å finne inspirasjonen

Nå, der var den visst på plass

Moralen må være -
gi katten et leketøy - før han tar ditt!

hvor tarantino møter allen

Sunday 16. April 2006

Jeg har akkurat oppdaget at vi kan filme med vårt digitale kamera. Nå er det vel ikke helt riktig å si at jeg har oppdaget det, siden jeg har visst det siden vi kjøpte det, men uansett så har jeg først nå begynt å eksperimentere med det. Og selv om det kun er små 15 sekunders snutter med et medium godt digitalt kamera, så er jeg ikke verre på det enn at jeg kan ha fryktelig mye moro med det allikevel!

Jeg har døpt min filmstil til “where Tarantino meets Allen”, selv om Michael (ja, nÃ¥r blir den siden din oppdatert egentlig?) bestemt mener at det jeg produserer mer kan kalles for dogmefilm. NÃ¥, sÃ¥ klassifiserer jeg gjerne mitt skaperverk som dogmefilm i brytningspunktet mellom Tarantino og Allen.

Når det er sagt så er det ingen tvil om at jeg personlig setter mer pris på en filmopplevelse med signaturen til Quentin Tarantino enn Woody Allen. Det er for øvrig så mange som genierklærer sistnevnte, at han neppe taper stort på at jeg oftest velger andre filmer fremfor å se på et par timer med en utseendemessig utfordret nevrotisk dverg.

NÃ¥r det gjelder Tarantinos filmer sÃ¥ mÃ¥ jeg selvfølgelig nevne Pulp Fiction og ikke minst de to fabelaktige Kill Bill-filmene, men for meg sÃ¥ er Reservoir Dogs en utsøkt liten perle i filmografien hans. Ingen kan skildre meningsløs vold sÃ¥ utsøkt vakkert som Tarantino. (Og sÃ¥ er det jo ingen ulempe at Michael Madsen ofte er med i hans filmer heller…)

Når jeg snakker om film så kommer jeg aldri utenom Ford Fairlane, en gjennomført dårlig, men vidunderlig morsom film med Andrew Dice Clay. Første gang jeg så den så tror jeg knapt at jeg lo en eneste gang, men satt bare og halvmåpte og undret på hva i alle dagers slags film dette var. I etterkant tenkte jeg mye på filmen og småhumret. Og siden har jeg sett den igjen. Og igjen. Og igjen. Ja, du har vel bildet - jeg har sett den utallige ganger, og for hver gang jeg ser den oppdager jeg en ny teit, men fabelaktig morsom replikk. Det beste er å fullstendig overse den norske oversettelsen, for det er mange poenger som har gått en sliten oversetter hus forbi.

Ellers må jeg jo nevne to fremragende danske filmer - I Kina spiser de hunde og oppfølgeren, eller kanskje mer riktig forløperen, Gamle mænd i nye biler. I tillegg til å følge Vuk som får, og tåler, imponerende mye juling, så serverer også den første filmen replikkutvekslinger som:
“Arvid: Jeg har slÃ¥et Hanne ihjel.
Harald: Hvor er hun?
Arvid: I stuen… og i køkkenet.”

Til tross for dette utvalget, sÃ¥ er jeg ikke ensidig opptatt av gladvold og den slags filmer, det finnes en film som er sÃ¥ vakker og sÃ¥ vanskelig Ã¥ beskrive, men de av dere som har sett den vet hva jeg snakker om. Og de av dere som ikke har sett den - løp og kjøp! Jeg snakker om “O Brother, Where Art Thou?”.
For øvrig kan jeg ikke finne mitt eget eksemplar av filmen. Hvor er den? Har du lånt den, så savner jeg den meget og vil gjerne ha den tilbake!

Selvutnevnt regjerende digresjonsdronning!
Men jeg har ikke glemt hva jeg begynte med - mine fiffige filmatiseringer av hverdagslivet her på bruket. Her følger et lite knippe for særs spesielt interesserte. NB! filene er på fra 2mB og oppover, så det anbefales ikke for dere uten fort-fortlinjer. Fullt så fabelaktige er ikke mine tarantinoallendogmefilmer. ;) (Her snakker vi motlys, vind og annet småplukk - som selvfølgelig er lagt inn for den riktige kunstneriske opplevelse *host*)

Først en liten film om fars gode gjerning!
Michael mater smÃ¥fuglene og synes han gjør en riktig god gjerning - det er det visst flere som synes han gjør…
God gjerning.

En stilstudie av Freia og Sofus på stuegulvet.
To gode venner

De to kaldblodsgutta spiser middag.
Huldre og Cesar

Óðinn og Knotten setter også pris på et måltid mat
Middagstid

Freia ligger ute på trappen og slapper av
Freia

Og til sist et bevis på at i tillegg til Óðinn,
så har vi også en flekkete døl her på bruket!
Pintodølen

Og om du virkelig har lastet ned alle disse filmene her, så ber jeg ærbødigst om tilgivelse for disse minuttene av ditt liv som du aldri får tilbake. Som et lite plaster på såret så forærer jeg deg villig vekk en gratis fottur over Hardangervidda.
Husk gnagsårplaster!

en gladsak om dyreplageri

Wednesday 12. April 2006

TV2 Sporten utviste fabelaktig skjønn under gÃ¥rsdagens nyhetsdekning. Som den reneste gladnyhet presenterer de “Mexicos yngste tyrefekter” pÃ¥ 9 Ã¥r. Og for første gang i mitt liv sendte jeg en spontan klagemail om et innslag pÃ¥ tv.
“Jeg synes TV2 Sporten har grunn til Ã¥ være stolt av seg selv i kveld! Ã… fÃ¥ se organisert dyremishandling, til og med utført av barn, var virkelig et “høydepunkt” i kveldens sending!
Skam dere!”

De tabloide nettavisene VG og Dagbladet var jo bare sÃ¥ altfor ekstatisk lykkelige over Ã¥ kunne presentere film og omtale av samme sak, med utbroderte beskrivelser av møtet mellom den unge, uredde “helten” og hans første okse (kalv) pÃ¥ arenaen…

Er organisert dyreplageri en gladsak nå
bare fordi voldsutøveren er en søt ni år gammel gutt?

Mer enn raseri føler jeg bare tristhet…

jeg velger meg april?

Monday 10. April 2006

Joda, jeg gjør så gjerne som Bjørnstjerne Bjørnson.
Men det var da vitterlig ikke dette jeg bestilte?

Utsikt over “farmen” fredag 7. april

Snøvær i april

Snøvær i april

I dag gløttet solen såvidt frem
og jeg forholder meg moderat optimistisk!

arne går mot døra

Thursday 6. April 2006

————
Har vært med i snufse-VM og veltet meg atskillige ganger rundt i selvmedlidenhet siden fredag, sÃ¥ innen jeg slÃ¥r til med noen velformulerte *host* ytringer vil jeg dele dette vakre epos fra “Bare Egil Band”

Når dagene føles tunge og vanskelige - send en tanke til Arne!

————

Arne går mot døra
Tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av
Er som vanlig kledd i svart, et blekt, blekt ansikt
med en matchende bart. En matchende bart

Trappa virker jævla lang
Arne nynner på en depressiv sang
Nede venter nok en dør
“Før jeg nÃ¥r den,” tenker Arne
“Er jeg sikker pÃ¥ jeg dør.”

“Hva er meninga med livet?” grubler Arne.
Men stakkars, før han finner svaret, snubler Arne
Trappetrinn på trappetrinn, han brekker stadig ben
Å vips, der knuses ansiktet, nå er ikke Arne særlig pen
Nakken brekker med et tørt, sprøtt knekk
Og hjernen tyter ut av en diger sprekk
Begge øya spretter ut
“Ã… nei!” tenker Arne. “Jeg ser ikke ut!”

Arne var en stjerne som ble nektet å skinne
Men han lever for alltid i en sang
Fordi et lite barn på bare fire
Hadde gleden av å finne
Et mishandlet lik i en trappeoppgang

Arne fikk ei lov å leve
Og om en stakkars liten unge på bare fire år
Sa psykiateren stille “Han fÃ¥r sjelelige sÃ¥r!
Men barnet bare smilte: “Det var bedre enn pÃ¥ tv!”

Arne.mp3
Bare Egil Band