Arkiv for 'Lykke' kategorien

lykke er

Thursday 26. June 2008

å våkne av en myk liten pote i pannen og dele puten med en purrende pus som er varm og blid og søvnmyk i kroppen

tête à tête

Monday 23. June 2008

Lykken er en liten (eller stor) venn

Óðinn er fascinert av den lille grå pelsdotten
*sniff*

Og Tobias flytter seg…

…bare for å komme sterkere tilbake pÃ¥ søken etter enda mer kos og oppmerksomhet

Dessverre var alle de fineste stundene, med mulekos osv innimellom disse glimtene. Slik er livet med lang eksponeringstid.

milde mai

Sunday 7. May 2006

Enda en helg går ubønnhørlig mot sin ende.
Jeg skal ikke engang tenke på å klage, for min tilfredshet har steget proporsjonalt med temperatur og antall soltimer. På jobben er det bare moro for tiden, høysesongen er i gang for fullt. Telefonen står ikke stille og dagen føles over nesten før jeg har logget på min pc. Jeg trives aldri riktig så godt som når jeg er på grensen til å hyperventilere pga stress. ;) Det eneste skåret i gleden er en trist nyhet vi fikk tidlig denne uken. Slik sett ikke uventet, bortsett fra tidspunktet. Men mer om det siden, når det hele er offisielt.

Mai er proppet full av fridager og happenings. Til helgen kommer mamma og Hallvard pÃ¥ besøk, gleder meg! Tirsdagen etter er det klart for runde to med hestetannlegen. Hun skal gjøre ferdig arbeidet pÃ¥ Huldre og Cesar, samt se pÃ¥ Knotten. Denne gangen skal jeg forsøke Ã¥ huske Ã¥ ta bilder ogsÃ¥. Det er virkelig fascinerende, hvordan hun arbeider med gigantiske tannlegeinstrumenter. Og ikke minst viktig! Det virker heldigvis som om flere sakte, men sikkert fÃ¥r opp øynene for hvor viktig det er med skikkelig tannstell ogsÃ¥ pÃ¥ hestene. Jeg er overbevist om at mange “problemhester” bunner i galt og for dÃ¥rlig tannstell. For ikke Ã¥ snakke om galt og feiltilpasset utstyr. Det gjør meg sÃ¥ uendelig trist Ã¥ vite hvor mange hester som gÃ¥r time etter time med for trange saler eller som er snurpet sammen av for stramme nesereimer feks. Jeg har overhodet ikke alle svarene, eller forfekter Ã¥ gjøre kun riktige ting med mine hester, men jeg forsøker ihvertfall Ã¥ gÃ¥ noen skritt i riktig retning hver dag.

Blant disse skrittene er at vi i det siste har blitt atskillige hakk bedre til å trimme gampene våre. De siste fire dagene har vi ikke hatt mindre enn tre flotte rideturer sammen, Michael og jeg. Det er så deilig å være ute i naturen sammen med hestene, nyte solen og bare føle total avslapning.
I dag hadde vi til og med Freia med på tur i skogen. Hun er ingen heltinne, vår store polarhund, hun synes hestene er i overkant spennende, så hun holdt behørig avstand og sendte oss noen usikre blikk. Men det blir nok bare bedre med tiden, og det beste med det hele er jo at vi får trimmet både oss, hestene og hunden på en gang. Det er jo nesten en liten kindereggopplevelse det!

En mann, hans hund og hans hest

Michael, Cesar & Freia
(Trykk på bildet for større versjon)

To flotte gamper

Cesar & Huldre Borken
(Trykk på bildet for større versjon)

lysterapi

Saturday 22. April 2006

Overskudd å spore!
De siste par vintrene har jeg følt et lite snev (eller kanskje et riktig stort et) av mørkedepresjon. Jeg kjenner gleden og overskuddet til alt annet enn å slumre på sofaen og sitte foran pc-en er forsvinnende lite. Jeg har alltid med kraft hevdet å sette pris på alle våre årstider. Nyter sommerens varme og lyse kvelder, men høstens nydelige farver og vinterens vakre mørke kvelder mens månen lyser opp snekledde bakker settes også stor pris på. Inntil høsten satte inn for et par år tilbake. Ettermiddagene ble så korte og mørket var så overveldende.
Jeg tror at noe av forklaringen ligger i at jeg bodde så mange år midt i Bergen. Det er aldri riktig mørkt i en by. Alle lys fra gater og hus gjør at man ikke riktig legger merke til at året består av mange måneder med korte dager.
Men nå har våren virkelig kommet for fullt! De siste ukene har snemengdene forsvunnet i et stadig større tempo og det er lyst til langt på kveld. Jeg har fått massevis av overskudd og lyst til å være ute med hestene og jeg kjenner jeg er litt lallende enfoldig lykkelig over livet om dagen.

Mens første strøk i det kommende kontoret tørket, hadde Malermester Michael og jeg en deilig ridetur på Huldre Borken og Cesar. Vi red langs linja, hvor det viste seg at store deler fremdeles er dekket av sne, så det ble en slitsom tur for kaldblodsligaen.
Jeg er ingen uredd kamikaze-rytter, ungdommens overmot og begeistring for ville galoppturer er fullstendig forsvunnet. I stedet er jeg i overkant engstelig. Jo sjeldnere vi rir, jo verre blir det. Det paradoksale i det hele, er at jeg aldri har vært utsatt for noe heftig fall eller noe direkte skremmende i forbindelse med hest heller. Det dreier seg nok mye om å være nok ute på tur. Få den gode følelsen av trygghet inn i kropp og sjel. For så langt det er mulig med et dyr som først og fremst har et grunnleggende fluktinstinkt, så har jeg en bombesikker hest i Huldre. Hvilket også var hvorfor jeg kjøpte ham fremfor den islandshesten jeg falt så grundig for under vår rideferie på Island i 2004.
Huldre er egentlig ganske skvetten, men han mister ikke hodet fullstendig. I dag var det særdeles mye spøkelser på vår ridetur. Flere ganger vendte han om, eller forsøkte å vende om. Det var hestespisende bæreposer, et vannrør i bekken, en stabel med ved - det er mangt og meget som er farlig for en kjekk pensjonert kaldblodstraver. Men det som var det store for meg i dag, var at til tross for noe øket puls ved disse små episodene, så holdt jeg meg rolig. Jeg bare vendte ham rundt og ba ham pent om å gå videre - og han gjorde det! Han stolte på meg når jeg fortalte ham at det ikke var farlig og jeg stolte på meg selv nok til å insistere på at han skulle gå frem. Tidligere har jeg gjerne feiget ut og bedt Michael ri Cesar først.
Det føltes som en liten seier hver gang - og ikke minst enda et lite steg mot å bli i hovedsak en trygg og sikker rytter.
Livet er ikke så verst, sett fra hesteryggen i solen!

Et lite knippe bilder fra i dag.
(Klikk på bildene for større versjon)

Huldre er klar for tur!

Huldre Borken

Huldreører og litt utsikt

Utsikt

En blid danske og Cesar

Utsikt

Stilstudie av vÃ¥rt lille Brokeback Mountain-”ektepar”

Utsikt

inspirasjon

Monday 27. March 2006

Inspirasjon!

Bare ordet gjør meg lykkelig!
Jeg elsker simpelthen å kjenne at inspirasjonen bobler i meg, føle at jeg får skaperlyst og skaperglede. Og mest av alt nyter jeg lysten til å skrive!
Jeg har skrevet så lenge jeg har kunnet formulere setninger med stor, rund og barnslig håndskrift. Dikt, historier, små noveller, for ikke å snakke om de utallige bøker jeg har påbegynt i mitt liv. I yngre år var jeg overbevist om at uansett hva jeg kom til å bli, så ville en stor del av min tid bli brukt til å forfatte ymse skriblerier. Jeg var nok også temmelig sikker på at jeg kom til å gi ut bøker i en eller annen form.

Og så har det slettes ikke blitt slik.
Det er vel muligens innsikten om at selv om jeg kan stokke ordene noenlunde korrekt i en setning, så er det ufattelig mye arbeid og talent som må ligge bak en presentabel karriere som forfatter. Og ikke minst en drivkraft som jeg nok mangler tilstrekkelig av.
Men jeg føler allikevel overhodet intet savn etter å ha navnet mitt på en bokrygg, jeg er kun en glad amatør som finner umåtelig stor glede i å leke med ord.

Og som digresjonens sanne mester har jeg selvfølgelig igjen klart å ramle helt utenom det jeg egentlig skulle formidle!
Inspirasjonen!
Noen ganger snubler man litt tilfeldig over den, og denne gangen fant jeg den da jeg via diverse omveier landet i “Life & Business Blog”. Dette er en mann som skriver drivende godt pÃ¥ flere omrÃ¥der, noe jeg sÃ¥vidt er begynt Ã¥ utforske (og misunne en anelse), men det er stikkordet katt og kjærligheten til disse som var utgangspunktet denne gang. Michael anbefalte meg Ã¥ lese hans beretning om “Den halve kat”. Og derfra var veien kort til Ã¥ scanne bÃ¥de hans og “Madames huskeblog” etter flere kjærlighetsfylte glimt fra en katteeiers hverdag. Og jeg fant flere historier som ga meg bÃ¥de varme om hjertet og mang en god latter. (Som feks denne: “En kat forsvinder”)
Men mest av alt ga det meg inspirasjon til Ã¥ fylle mitt eget lille hjørne av verdensveven med bilder og noen ord om vÃ¥re firbente purrende pelsmonstre. SÃ¥ ogsÃ¥ min lille “trip down memory lane” i innlegget rett under dette.
Og selv om dette ikke akkurat går inn i historien som en av de større litterære bragder, så har jeg ihvertfall hatt glede av å skrive litt om våre firbente i kveld. Og for den inspirasjonen skal de begge to ha en virtuell blomst som takk!

Merkelig dog at inspirasjon til Ã¥ rengjøre, rydde eller pusse opp alltid ser ut til Ã¥ reise rett forbi min adresse…?

hun er en båt uten anker

Thursday 16. March 2006

hun har hue fullt av tanker
og et hjerte som banker
for ting som hun tror på
hun har ikke sko på
hva er det du glor på

Som min egen personlige evighetskarusell spinner dagene forbi. Til tross for at all sneen forteller om vinter, så lover kalenderen og den tidvise solen at det nærmer seg vår. Jeg kjenner energien sakte er på vei tilbake i takt med stadig lysere ettermiddager. Deilig!

I helgen var det kurs med Margit igjen.
Disse helgene har virkelig blitt et kjærkomment avbrekk og lyspunkt i hverdagen! Det er så morsomt å arbeide med meg selv, Huldre og Óðinn. For ikke å snakke om å være en del av et fellesskap som til tross for mange ulikheter har en felles plattform - interessen for og gleden av hesten!
Margit legger timene opp fullstendig etter hvor man er og i hvilken retning man ønsker Ã¥ klatre oppover sin helt personlige kunnskapsstige. Hun er utrolig dyktig pÃ¥ Ã¥ vektlegge det positive og ikke minst til Ã¥ fÃ¥ en til Ã¥ føle seg vel med det nivÃ¥et man er pÃ¥. Her “konkurrerer” vi ikke med andre enn oss selv og vÃ¥r egen utvikling og læringskurve.
Nå synes hun vel muligens at jeg er i overkant enkel å glede til tider, men det er så dypt-inn-i-hjerteroten-godt å merke hvordan helt marginale korrigeringer av egen adferd gjør at språket brått blir forståelig for hesten. De ørsmå detaljene i kroppspråk, tøylebruk, sjenkler - U name it - som kan gjøre himmelvid av forskjell. Å jobbe sammen med hestene mine er jo bare fabelaktig morsomt og uhyre givende! Så la gå at jeg er enfoldig enkel å tilfredsstille fra tid til annen ;)

Lage og May-Britt har fått ny webside - Hestehoven - ta en titt!
Der finnes massevis av bilder og informasjon, bla fra kursene med Margit og av alle de flotte firbente beboerne i stallen deres.

Jeg tillater meg å stjele et lite bilde derfra -
av Óðinn og meg i helgen

Óðinn
Legg spesielt merke til de vellykkede ørevarmerne..! :-)

Med mp3-spilleren fylt opp av Raga og annet øregodt setter jeg nÃ¥ kursen for Lillestrøm og “Sjøen for alle”.
Stakkars Michael må stelle heimen og passe på de ni firbente barna helt alene i en uke, og det krever sin Mand, kan jeg love!

- kommer plutselig tilbake -

sol, sne og søndag

Wednesday 8. March 2006

For et fabelaktig helgevær!
En snerik vinter her sør, samt gnistrende solskinn og vennlig dagtemperatur. Kan man ønske seg noe mer?
Søndag hadde vi bestemt oss for en ridetur etter hestenes frokost, men da Michael meldte om morgenen at gradestokken viste mer enn 23 blå fant vi ut at det var noe kaldt vær for svette hester, så jeg snudde meg fort over på den andre siden og sov fornøyd videre.

Senere på dagen hadde en vennlig sol varmet været såpass at vi fant det for godt å sale opp gampene allikevel. Og hvilken deilig tur det ble! To fornøyde ekvipasjer skrittet rolig avsted. Kameraet ble også med på turen, slik at vi kunne sikre bevis på at hestene faktisk tidvis brukes til noe annet enn fager plenpryd også!
Pga en svært generøs Kong Vinter er alle våre vanlige rideveier og hele skogen dekket av meterhøy sne, så vi tuslet kun langs veien. Deilig med hester som tåler litt trafikk uten å dåne, for hytteturister kom i flokk og følge på vei hjem.

Svært laaaangsomme og dovne havremopeder ble brått forandret til fyrrige gangere da vi vendte nesen hjemover igjen.
Rart med det… hjem, kjære hjem!?

Tror jammen meg ogsÃ¥ at Michael koste seg pÃ¥ tur, selv om han nok synes det blir vel mye tjatring fra undertegnede. Som det urbarnet han er, sÃ¥ synes han det er deilig Ã¥ nyte naturen uten altfor mange ekstra lydeffekter…

For temmelig spesielt interesserte finnes flere bildebevis her.

Til helgen er det kurs igjen!
Gleder meg masse, masse til å trene med Huldre, men aller mest til å jobbe videre med Óðinn. Han er så god om dagen, humrer blidt og synes det er helt greit med litt kos nå og da.

Tiden er inne for å stryke de fem små pelsmonstrene god natt og lete meg frem til søvnen.

Ã¥ vestland, vestland

Wednesday 22. February 2006

Bergen, herlige Bergen!
Hadde en vidunderlig helg i vestlandets hovedstad. Meldte meg forholdsvis frivillig til å delta på båtmessen og fløy lystig avsted torsdag morgen. Da jeg gikk av flyet tittet solen frem innimellom vennlige skyer og vinden blåste friskt. På flybussen inn til byen satt jeg med store øyne og sugde til meg alle nye og gamle inntrykk fra byen jeg er så glad i. Hele ettermiddagen sto jeg på messen sammen med forhandleren vår og koste meg virkelig med å høre den bergenske dialekten klinge overalt.
På kvelden vandret jeg over bryggen på vei til middag og brått ble jeg overveldet av lukten - det luktet Bergen, mitt kjære Bergen! Så kjent, så kjært! Alle gode og mindre gode følelser og minner fra 11 år i byen flommet opp i meg og jeg kjente meg så uendelig hjemme! Hvordan i alle dager kunne jeg la det gå over tre år før jeg besøkte byen igjen? Jeg vandret på lette sveveføtter og kunne ikke annet enn å smile.

Fredag ettermiddag hentet Niten meg på messen og hvor var det deilig å se henne igjen! Verdens herligste, beste venninne!
Vi skravlet ustanselig i munnen på hverandre og det fortsatte vi med stort sett hele helgen. Endelig fikk jeg da også hilse på Roy (som skal ha all ære for å holde ut med to tytende kjerringer ;) ) og ikke minst Gina-pusen! Hvilket vidunderlig vakkert vesen!

Vakre Ginapus

Jeg ble selvfølgelig dypt forelsket og opphevet meg selv straks til tante og potensiell arvtager! Og jammen ble jeg ikke tilgodesett som sovepute ved et par anledninger i løpet av helgen også.
Niten og jeg skravlet til langt på natt både fredag og lørdag og helgen gikk så altfor, altfor fort. Søndag bar det hjem igjen, men heldigvis er det ikke så lenge til jeg returnerer denne gangen. I juli skal jeg nemlig tilbake for å delta på seminar med Amelia Kinkade. Det er første helgen i ferien vår, så da reiser både Michael og jeg og kombinerer det med noen dager i Bergen etterpå.

Tusen takk til både deg, Roy og ikke minst en liten pusefrøken for en supertrivelig helg, Blomsten! Gleder meg til du kommer på besøk i juni, så kan vi slå ihjel noen flere nattetimer med ustanselig prat. ;)

Fikk høre triste nyheter i helgen om en tidligere treningskompis og god venn fra karaten som har blitt alvorlig syk og ligger på sykehus. Du er i mine tanker og jeg krysser fingrene for deg, T!

…med fagre fjell og fjord og tronge vik…

en vidunderlig chesterfield

Tuesday 14. February 2006

Hvor tragisk er det vel ikke å ha gangsperre på mandag
av et par korte økter på hesteryggen i helgen?

Margit var her i helgen og holdt kurs igjen.
Det er så deilig å komme seg ut av stuen og være litt sosial sammen med andre, for ikke å snakke om å endelig få litt hardt tiltrengt instruksjon igjen. Hadde med meg Huldre på to økter lørdagen og vi tusler sakte fremover sammen. Jeg har det ikke travelt, bare koser meg med hesten min og med masse god, konstruktiv veiledning.

Søndagen hadde jeg med min nervøse lille flekkete, og jeg var spent pÃ¥ hvordan han ville takle det denne gangen. Det er sÃ¥ mye i verden som er skummelt for en nesetrompetspillende liten chesterfieldsofa. Mens vi ventet pÃ¥ vÃ¥r tur tuslet vi litt rundt i hallen og lekte litt “speiling”. Bortsett fra ryggingen som han ikke var helt med pÃ¥, sÃ¥ speilet han faktisk bevegelsene mine temmelig bra. Økte tempo, gikk saaaakte og stoppet samtidig med meg. Morsomt Ã¥ leke litt!

Vi fikk også nesten med oss en liten stallhjelp hjem - en søt liten jente som ble dypt forelsket i Óðinn og som fotfulgte oss en god stund der inne. Hun synes jeg var sååå heldig som hadde egen hest, og Óðinn var den vakreste islandshesten hun noensinne hadde sett. Ikke vet jeg hvilket sammenlikningsgrunnlag hun kunne ha, men hvem kan vel unngå å bli sjarmert av slik nesegrus beundring? ;) Pånnin sto ganske så rolig og lot henne gi ham gulrot og klø litt. Han liker små mennesker, de er slik akkurat passe lite skumle.

Óðinn

Timen brukte vi til enkle øvelser med kroppssprÃ¥k, flytte frempart, bakpart og ikke minst fÃ¥ ham til Ã¥ følge etter meg pÃ¥ helt slakk line. “Enkle” smÃ¥ babyskritt, men det er sÃ¥ vidunderlig herlig Ã¥ jobbe med ham! “Er det moro” spurte Margit, da jeg trasket rundt der med verdens mest fÃ¥rete, lykkelige smil og blottet 54 jeksler. Klart det er moro! Jeg simpelthen elsker den pÃ¥nnien og all jobbing som gir bare mikroskopiske resultater, fragmenter av fremgang, bare det aller minste skritt i riktig retning er en gave som gjør all tÃ¥lmodighet, frustrasjon, skuffelse mer enn verdt det. Kommer vi noensinne til Ã¥ bli en trygg ekvipasje som trasker sammen rundt i verden med den største selvfølgelighet? Kanskje ikke, men det har jeg min fabelaktige pensjonerte traver til. Óðinn er “bare” Óðinn - mitt hjertesmertebarn, sÃ¥ fÃ¥r det bli som det blir!

I mens så fryder jeg meg over endelig å ha fått muligheten til litt skikkelig instruksjon og hjelp. Etter et år med mye fremgang så har det gått trått med både inspirasjon og ideer det siste året. Jeg gleder meg til å fortsette å jobbe med ham og ikke minst gleder jeg meg over å ha tilgang til en instruktør som har en filosofi som jeg uten videre kan relatere meg til. (Er jo ikke så rent lite hønemor, skal vite, så det er ikke hvem som helst som får tafse på ham ;) )
Hun sa for øvrig i helgen at en sÃ¥ redd hest som ham hadde hun ikke vært borte i i Skandinavia. SÃ¥ da mÃ¥ jeg jo undres da, skal jeg bli motløs over alle utfordringene, eller skal jeg bli “stolt” over Ã¥ ha et slikt “unikt” kasus? :o :P

Til May-Britt og Lage så må jeg si tusen takk for eminent vertsskap lørdagen og ikke minst er jeg svært takknemlig for at Lage så tålmodig kjører rundt på oss hver kurshelg!


And now for something completely different:
Ble oppringt av en selger fra magasinet Kamille i dag. De hadde et eller annet fabelaktig blabla-tilbud. Hun ble litt snurt da jeg med min mest sukkerblide stemme erklærte at jeg ikke var imponert over bladets holdning til bruk av pels, “sÃ¥ takk, men nei takk.” Den der har jeg ruget pÃ¥ siden jeg fikk et prøveblad i posten for en tid tilbake, sÃ¥ det var pÃ¥ tide Ã¥ fÃ¥ det ut. Jeg kan tenke meg det gjør all verdens forskjell…

Nå er nattetimene kommet krypende i ekspresstog-tempo igjen, hvor blir alle disse dager og kvelder av? Jeg skal straks klø de små pelsmonstrene god natt og krype ned i sengen.

Ni pelskledde familiemedlemmer
er en utømmelig kilde til underholdning og glede

nattens manglende lyder

Sunday 5. February 2006

Nattens timer tikker seg fremover sekund for sekund. Jeg er våken. Igjen. Rundt meg er det fritt for lyder av våkne mennesker. Ingen stemmer, ingen biler. Et stort ingenting. Kun nå og da noen stille sovelyder i rommet ved siden av.

Har akkurat sluppet inn tigerkatten. Små, bløte tigerføtter i hurtig jeg-har-ventet-lenge-hastighet strøk forbi meg så snart jeg åpnet døren. Oppe ventet han med høyt hevet viftehale på et velkomstklapp over ryggen. Han får det som alltid slik han vil.
På badet slumrer panteren oppå vaskemaskinen, strekker seg dovent og så full av selvtillit som bare en panter kan.
Grå lille engstepus har funnet roen i vinduskarmen, garnnøsterund slumrer hun mot sofaryggen. Under varmen fra skrivebordslampen ligger mini-panteren og gløtter nå og da opp på meg med et halvt øye. Og ute i hundesengen hviler en tander polarhund, smal og trett i øynene, trygg og doven i kroppen.

Jeg kommer til ro i natten. Kanskje er det en redsel for at disse øyeblikkene skal glippe som gjør at jeg gjennomgående har slike vanskeligheter med å lete meg frem til søvnen.

Små fine tråder til øyeblikksteppet. Jeg har det godt.