Arkiv for 'Smerte' kategorien

en altfor snar visitt

Monday 23. October 2006

R.I.P

20. oktober 2006.
En rose for Gizmo, som forlot oss sommeren 2003.
En rose for Pussig, som sovnet inn 20. oktober 2003.
En rose for Sofus, savnet siden 10. oktober 2006.

Jeg har mistet katter før,
sist min kjære Pussig for litt over tre år siden.
Hun hadde vært hos meg i nesten femten år.

Men selv om tapet var sårt og vondt, så var det med visshet om at hun hadde levd sin tid ut, hun hadde hatt et langt og godt liv.

Tirsdag for snart to uker siden vandret Sofus ut av våre liv. Savnet og sorgen er som et åpent sår, tårene har vært mange og nettenes drømmer fylt av håp om gjensyn.

Men nå er nesten to uker gått, og håpet er bleknet og forsvunnet.
Igjen er kun sorgen og savnet.

Du begynte ditt altfor korte liv som en fryktløs globetrotter, men hos oss var du usedvanlig hjemmekjær og forlot oss aldri for mer enn noen få timer av gangen. Tirsdagen du forsvant var du litt tufs, ikke noe som virket alvorlig. Men i etterkant forstår jeg at du kanskje gikk ut for å finne et fredelig sted å være dine siste timer.
Du var alltid en usedvanlig glad pus, kjælen, tillitsfull og menneskekjær.

Jeg savner bakfoten du plantet i pannen min når jeg ble for nærgående under en av dine mange slumrestunder.
Jeg savner så den regnvåte pusekatten med sandete poter som arbeidet seg oppover dynen min fra fotenden før du gikk inn for landing på brystet mitt og malte med dyp selvtilfredshet.

Hvor enn du er nå, lille Sofus, uansett dimensjon, vit at jeg savner deg sårt og dypt.

en gladsak om dyreplageri

Wednesday 12. April 2006

TV2 Sporten utviste fabelaktig skjønn under gÃ¥rsdagens nyhetsdekning. Som den reneste gladnyhet presenterer de “Mexicos yngste tyrefekter” pÃ¥ 9 Ã¥r. Og for første gang i mitt liv sendte jeg en spontan klagemail om et innslag pÃ¥ tv.
“Jeg synes TV2 Sporten har grunn til Ã¥ være stolt av seg selv i kveld! Ã… fÃ¥ se organisert dyremishandling, til og med utført av barn, var virkelig et “høydepunkt” i kveldens sending!
Skam dere!”

De tabloide nettavisene VG og Dagbladet var jo bare sÃ¥ altfor ekstatisk lykkelige over Ã¥ kunne presentere film og omtale av samme sak, med utbroderte beskrivelser av møtet mellom den unge, uredde “helten” og hans første okse (kalv) pÃ¥ arenaen…

Er organisert dyreplageri en gladsak nå
bare fordi voldsutøveren er en søt ni år gammel gutt?

Mer enn raseri føler jeg bare tristhet…

arne går mot døra

Thursday 6. April 2006

————
Har vært med i snufse-VM og veltet meg atskillige ganger rundt i selvmedlidenhet siden fredag, sÃ¥ innen jeg slÃ¥r til med noen velformulerte *host* ytringer vil jeg dele dette vakre epos fra “Bare Egil Band”

Når dagene føles tunge og vanskelige - send en tanke til Arne!

————

Arne går mot døra
Tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av
Er som vanlig kledd i svart, et blekt, blekt ansikt
med en matchende bart. En matchende bart

Trappa virker jævla lang
Arne nynner på en depressiv sang
Nede venter nok en dør
“Før jeg nÃ¥r den,” tenker Arne
“Er jeg sikker pÃ¥ jeg dør.”

“Hva er meninga med livet?” grubler Arne.
Men stakkars, før han finner svaret, snubler Arne
Trappetrinn på trappetrinn, han brekker stadig ben
Å vips, der knuses ansiktet, nå er ikke Arne særlig pen
Nakken brekker med et tørt, sprøtt knekk
Og hjernen tyter ut av en diger sprekk
Begge øya spretter ut
“Ã… nei!” tenker Arne. “Jeg ser ikke ut!”

Arne var en stjerne som ble nektet å skinne
Men han lever for alltid i en sang
Fordi et lite barn på bare fire
Hadde gleden av å finne
Et mishandlet lik i en trappeoppgang

Arne fikk ei lov å leve
Og om en stakkars liten unge på bare fire år
Sa psykiateren stille “Han fÃ¥r sjelelige sÃ¥r!
Men barnet bare smilte: “Det var bedre enn pÃ¥ tv!”

Arne.mp3
Bare Egil Band

one down, eight to go

Monday 27. March 2006

Et tilbakeblikk
fra noe som ogsÃ¥ kan være en katteeiers hverdag…

— 21. november 2005 —

Jeg var sikker på at vi ville miste Felix i helgen

Min livsglade og eminente jeger, stolte Panterpus, Sofus’ tÃ¥lmodige lekeonkel, vÃ¥r merksnodige ADHD-katt, langbente raring, Laban Liggestilling, Aristokratiske pøbel, familiens Helkvelds Underholdningsobjekt.

Vi vet ikke sikkert hva som har skjedd ham, men antar at han kan ha hatt et noe ublidt møte med en bil. Lørdag kveld var vi på vei ut døren for å spise middag sammen med noen venner, Felix lå i ytterste gangen og Michael skulle løfte ham inn. Da skrek han og hadde åpenbart VONDT i mageregionen. Men han gikk tilsynelatende ubesværet og hadde ingen synlige skader, så vi tenkte han kanskje hadde forbigående, banale magesmerter.

Men da vi kom hjem noen timer senere hadde tilstanden hans forverret seg betraktelig. Han lå på sofaen med tidenes verandaleppe og hyperventilerte med tydelige smerter for hvert pust. Michael kjente på kjevebenet, men det var heldigvis ikke noe brudd der. Vi laget en base til ham på badet hvor han hoppet opp på vaskemaskinen (et av yndlingsstedene hans).

Morgenen etter lå han nede på teppet jeg hadde lagt til ham på gulvet og så slettes ikke det minste frisk ut. Ikke tok han til seg noe å drikke heller. Han hadde åpenbart smerter innvendig og lå rett ut.

Syk Felix
(trykk på bildene for større versjon)

Min lille panter! :(
Her har hevelsen i verandaleppen nesten blitt borte igjen.
Syk Felix

En stund på søndagen trodde både Michael og jeg at det snart var over. Han var seriøst dårlig og hyperventilerte stadig. Michael ga ham smertestillende i samråd med vakthavende veterinær.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg har grått så mye, jeg vet jeg er særdeles tussete etter dyrene mine, men de er jo liksom barna mine da. Og jeg er like glad i alle kattene mine, har overhodet ingen å miste, men Felix er liksom bare Felix - mitt hjertesmertebarn som ikke kan forklares, han må oppleves.

Felix er bare litt over to år - han skal jo ha mange, mange år igjen å gjøre uforklarlige merkelige ting på!

I dag morges var jeg overbevist om at jeg kom til å møte en død kropp på badet, men brått var han blitt betydelig bedre! Han drakk endelig vann etter halvannet døgn og var for første gang skikkelig våken og interessert i å komme seg ut fra badet.

En litt mer våken pusekatt - men absolutt ikke helt i lodd
Syk Felix

Var hos veterinæren i dag med ham og selv om han åpenbart ikke var helt i form ennå, så mente han at dette kom til å gå helt bra. Dersom det var indre skader av betydning ville han bare blitt dårligere, og han var også trygg på at det ikke var hodeskader som ville gjøre at han brått bikket over. Det siste han sa til meg før vi gikk var at han ville jeg skulle ringe og gi ham en oppdatering i løpet av de nærmeste dagene. (Noen som undrer på hvorfor jeg er utrolig glad i veterinærene våre?)

I ettermiddag/kveld har han stadig virket bedre og friskere, og etter en ubeskrivelig slitsom helg med panisk sorg og redsel er jeg endelig etterhvert blitt temmelig glad og forholdsvis trygg på at han står det over. Heretter er det dog på med bomullsdress og reflekser om han skal utenfor døren! ;)

Det er utrolig hva disse kattene kan stå over, og det er kanskje noe sannhet i at de har ni liv. Felix har minst brukt et av de nå. Jeg krysser fingrene for at han er over det verste og at alt er like bra med ham som det virker.

— — — — — — —

Jeg behøver slettes ikke å skrive dette her for å minnes alle følelsene som raste gjennom meg i disse ubeskrivelig vonde dagene, men vil gjerne dele det med alle dere der ute som vet hva det betyr å gi sin kjærlighet til pelskledde firbente venner.

Ikke mange dager etter at alt var så dramatisk og døden virket uunngåelig var Felix fullstendig tilbake til sitt gamle jeg.
Men jeg var det ikke. Fremdeles den dag i dag kjenner jeg det ekstra kjærlige stikket i hjertet hver gang jeg ser ham.
Det føles som om jeg har fått en ekstra sjanse.
En ekstra sjanse til å øse kjærlighet over ham.
En ekstra sjanse til å lære panteren bedre å kjenne.

Og det er ikke så rent lite.

minnes i kjærlighet

Wednesday 20. October 2004

Kjærligste minner

Pussig Pus

Jeg kan ikke fatte at det allerede har gått et år.
Et år uten å stikke nesen i den bløt-bløte pelsen din, et år uten å sovne med din fornøyde purring fra et sted der under dynen, i armkroken min. Savnet har vært der, men mest av alt en dyp takknemlighet for at du valgte å la meg bli din helt spesielle menneske-venn. Katten er selvstendig, sies det. Å ja, selvstendig var du, men allikevel så utrolig tydelig MIN venn! Du ga meg gaven å stole fullt og helt på meg.

I dag har jeg tent et lys pÃ¥ graven din og lagt frem tre røde roser, med en hviskende takk fra meg og de som lærte deg Ã¥ kjenne og bli glad i deg. Du var ikke “bare en katt” for noen av oss - du satte dype spor med blendavaskede pusepoter.

Og hvem vet - kanskje var Missen, som ved et forunderlig skjebnens sammentreff kom inn i livet mitt den samme timen jeg mÃ¥tte gi slipp pÃ¥ deg, en gave fra deg til meg - en ny grÃ¥ kattepels jeg kunne grÃ¥te savnets tÃ¥rer inn i… og som samtidig ga meg ny glede fra det øyeblikket du ikke var mer.
Hvem vet…

Trå med friske poter der oppe i kattehimmelen et sted, kjæreste pusen min, og send en hilsen til krigeren Gizmo - der oppe går dere kanskje sammen med høye haler med koseknekk ytterst.

Pussig Pus

Pussig Pus
September 1988 - Oktober 2003

sykdom, jobb og hest

Sunday 10. October 2004

Begynner å kravle meg opp fra mitt tjern av dryppende selvmedlidenhet nå, formen er på vei oppover igjen. Og godt er det, så får jeg kanskje utrettet mer den kommende uke enn å bare jamre over hvor lite fit for noesomhelst jeg føler meg.
Jeg har hester som trenger trening, ymse hussysler bør gjennomføres før Mattilsynet stenger heimen vår.
(For slikt er jeg jo sÃ¥ flink til Ã¥ prioritere, generelt sett…

Uken begynte med en aldri så liten jobbtur til Hurumlandet, nærmere bestemt på Quality Hotell & Spa Holmsbu, hvor Erling Sande AS hadde invitert til møte for forhandlere og noen av oss leverandører. Hyggelig å treffe ansiktene bak alle disse stemmene jeg snakker med ukentlig! Litt faglig, litt sosialt og riktig så hyggelig! Tirsdag kveld var det felles middag og festligheter. Da jeg slik passe fjonget opp tittet utover hotell-lobbyen på alle 140+/- deltakere, hvorav vi kun var en håndfull med XX-kromosomer, slo det meg at her skulle man jammen være usedvanlig sjarmløs for å ikke få draget den kvelden!

Når det er sagt så er det jo kanskje viktig å påpeke at jeg er særs fornøyd med eksemplaret jeg har hjemme!
I tillegg til et par festlige innslag under fagdelen tirsdag formiddag, stilte også Geir Schau som konferansier under festmiddagen på kvelden. Kvelden bød på mang en god latter og ikke minst på x-rated humor fra både nevnte konferansier og de som følte seg kallet i salen.
Etter en kveld/natt som ble litt lenger enn jeg hadde planlagt (dog uten de store alkoholholdige utskeielser, da man var Designated Driver dagen derpÃ¥) bar det til sengs sÃ¥nn ca… kvart over og onsdag morgen vÃ¥knet jeg med med potte-tett hals. Urk! Godt Ã¥ komme hjem til Michael igjen da!

Resten av uken har jeg da gått og kjent meg klein og smått feberhet i kroppen, og hestene har ikke fått den treningen jeg hadde planlagt. Kjedelig, for været har vært ganske bra hele uken, etter en lang periode med regn, regn, regn.
Sabur har ikke fått tur siden forrige uke, men formen er stigende så vi får satse på mer trening for både meg og firbente i kommende uke. Óðinn trenger også definitivt mer trening nå. En ting er at han har begynt å ese litt mer ut igjen, men jeg har åpenbart håndtert ham litt lite i det siste, for han har blitt litt mer sky i den senere tid.

Et lite bilde av min stadig mer bamsepelsede islending i gang med sin favorittsyssel
Óðinn
(trykk for større versjon)

Sabur er fremdeles for tynn, men han får betydelig mer mat, så jeg håper vi snart skal slippe å telle ribben på ham. De ses tydeligere på bilde enn i virkeligheten, faktisk, så han ser ikke så trekkspill ut som her.

Sabur
(trykk for større versjon)

Ellers har Michael vært særs flittig i helgen, og har kommet et godt stykke på vei med leskuret. Flinke vennen!

Her ser dere hvordan det tar form etterhvert
Leskur
(trykk for større versjon)

Jeg har for øvrig endelig fått lest litt bøker i det siste også, jeg har alltid vært en lesehest av dimensjoner, men det har blitt altfor lite litterært de senere år. Nå er jeg langt inne i min andre bok av Mark Rashid, og er fullstendig hektet!
Han skriver sÃ¥ lettfattelig og bra! Jeg begynte med Ã¥ lese den eneste av hans fire bøker som er oversatt til norsk - “Med tanke pÃ¥ hesten” - (Considering the Horse), men hoppet rett pÃ¥ den andre boken vi har av ham - “Horses Never Lie: The Heart of Passive Leadership”. NÃ¥ skal jeg bestille de to siste pÃ¥ Amazon - kan virkelig anbefale alle hesteinteresserte Ã¥ fordype seg i bøkene hans! De er bygget opp rundt fortellinger, noe som gjør det langt mer engasjerende og lettlest enn kun tørr fagkunnskap.

- - - -

Usj! Fikk akkurat telefon fra Heidi som fortalte at Hoxton hadde skadet seg på beite i dag, og dyrlegen mente at hun kanskje hadde knekt benet! Han skulle komme innom igjen i morgen tidlig, og dersom han fant det nødvendig må de kanskje til Kristiansand for å røntge henne. *Krysser alt som er* for at hun blir i orden igjen og at det ikke er så alvorlig!