Arkiv for 'Life but how to live it' kategorien

to syv

Sunday 1. April 2007

Det var i blogdammen til Guro og The Clotheshorse jeg fisket opp ideen - her er min lille selvbiografi fra årene som ender med 2 og 7.
Oppfordringen sendes herved videre til alle som måtte lese dette.

Jeg har mange minner fra barndom og oppvekst, men mye er vanskelig å spikre til et bestemt år. Spesielt siden alle mine dagbøker møtte vedovn-døden en gang på slutten (eller var det midten?) av nittitallet.

1972
Jeg ble født. Dette er en bedrift jeg i hovedsak ærer min mamma for, fremfor egen innsats. Begivenheten fant sted litt etter kl 18 en vårdag på en klinikk i Drammen. Jeg var faktisk et ganske søtt barn etter bildene å dømme. Året ellers er det ikke mye å berette om. Jeg kan ikke erindre særlig mye, og det skyldes ikke de brente dagbøker.

1977
Familien, bestående av mamma, storebror Morten og meg, bor på Fjell utenfor Drammen. Jeg går i barnehage og trives, etter hva jeg kan huske, rimelig godt. I følge mamma blir jeg observert mens jeg lærer en asiatisk gutt norsk, med en tålmodighet jeg nok ikke har sett mye til siden. På den andre enden av skalaen bestikker jeg en gutt i barnehagen til å ikke sladre på et eller annet nedrig jeg sier til ham, med å love ham godterier. Han sladret ikke. Han fikk heller ingen godterier. Mulig han lærte noe den dagen. Men det gjorde nok jeg også, siden jeg aldri helt har glemt episoden. Not my finest hour, for å si det slik.
Lærte også skuffelse å kjenne dette året, da min favoritt-tante, Eva, med det lange lyset håret, sluttet i barnehagen. Jeg fikk ikke vite det før etterpå og fikk ikke tatt farvel. Det var jeg lei meg for lenge. I hvertfall føltes det slik for et barnesinn.  (Mao var det kanskje bare ut uken ;) )
Mot slutten av året var mamma, Morten og jeg hos fotograf. Ble kledd opp i brun fløyel med hvite kanter og siden dette var noen år før fotoskrekken satte inn, smilte jeg ganske naturlig og pent. På de bildene jeg fikk lov til å smile. Det som sitter igjen av opplevelsen er erindringen om at jeg måtte se så alvorlig ut hele tiden. Mulig fotografen hadde en forkjærlighet for stille, alvorlig utseende barn.

1982
Vår lille familie har året før flyttet fra Drammensdistriktet til Gol i Hallingdal. Mammas søster og hennes familie bor der. Jeg fyller ti år dette året. Rett før jeg begynner i fjerde klasse på høsten klipper jeg det laaange håret mitt kort for første gang. Jeg får min første egne katt, en sort nydelig hannkatt som får navnet Silkepus. Han ligger i sengen min om natten, kles opp i mine rosa babyklær og benytter mye av tiden til å sutte på et hvitt saueskinn. På vinteren står jeg og min to år eldre kusine på slalom i bakken rett ved.

1987
Jeg blir konfirmert dette året og rett før klipper jeg meg kort for andre gang. Jeg er langvarig forelsket i en gutt jeg aldri får. Silkepus, som for øvrig satt og ga labb når han fikk mat, forsvant etter bare et par korte år. Jeg har en grå og hvit liten pusefrøken, hvis navn ikke gjør seg på engelsk. Jeg er også midt oppe i den første store hesteperioden. Min venninne Grete og jeg rir mye på Trixie, en nydelig snill liten New Forrest/Islandshest-blanding. Vi er medlem av Geysir, den lokale islandshestklubben og deltar på flere kurs. Konfimasjonspengene mine bruker jeg på Garpur, en rød/hvit-flekkete islandsvallak jeg har på fór fra høsten til neste sommer. Jeg synger i Gol Barne- og ungdomskor, og om jeg ikke erindrer feil, er dette sesongen hvor jeg har et års pause fra fotballkarrieren.

1992
Etter gymnaset har jeg et års pause fra skole og den første halvdelen av 1992 jobber jeg fulltid på et lite motell/kafé-etablissement i en nabobygd. I august setter jeg nesen for Bergen og begynner å studere ved UiB. Jeg tar ex-phil denne høsten, presterer å møte opp på feil eksamenssted for en annen forprøve og forsøker å innbille meg selv at å ta grunnfag i Sos-Øk er en glimrende idé. Trives godt i Bergen og etter et par uker med kartbøker, grunnet fullstendig fraværende stedsans, begynner jeg å finne fra A til B i byen. Jeg deler leilighet sammen med to venner fra Hallingdal og etterhvert kommer også min kjære katt, Pussig Pus, flyttende etter meg. På en fest jeg nesten ikke gikk på, møter jeg en gutt som indirekte gjør at jeg etterhvert får en litt annen karriere enn hva jeg hadde sett for meg.

1997
Jeg har bodd i Bergen i fem Ã¥r og stortrives. Trener karate pÃ¥ fritiden og har unnagjort Sosiologi mellomfag og Psykologi grunnfag. Sos-øken ble det visst aldri noe av… PÃ¥ sommeren blir jeg tilbudt full stilling i begravelsesbyrÃ¥et hvor jeg har vært ekstrahjelp siden februar 1993. TrÃ¥r litt i løse luften pÃ¥ studiefronten og utsikten til studiefri og fast inntekt frister sÃ¥pass at jeg takker ja.

2002
Dette året skjer det store forandringer. På våren treffer jeg en gutt mann når jeg overhodet ikke hadde noen som helst tanker eller ønsker om å møte noen. Moderat motvillig blir jeg allikevel glad i ham, hans nydelige hund og rare katt. Det blir noen måneder med helgependling for ham og meg, inntil vi bestemmer oss for å flytte sammen. Han søker, og får flere jobber i Bergen. Vi er på flere visninger og vurderer huskjøp. Men på vei vestover, etter et besøk hjemme hos min familie på Gol, fødes en ny tanke. Michael sitter og slumrer mens jeg kjører. Og tenker. Og et sted der over Hardangervidda lanserer jeg ideen - hva med å tenke helt nytt? Hva med å flytte på landet? Kanskje finne oss en gård, ha noen dyr? Og av en eller annen grunn synes den småslumrende danske at dette er en glimrende idé. Vi kaster litt pil på kartet, Michael vurderer flere jobbmuligheter og i slutten av september sier jeg opp min trygge, gode jobb. Rett før jul kjører vi det siste flyttelasset med oss, to katter og en hund sørover til en liten bygd i Setesdal.

2007
Året er såvidt inne i sitt andre kvartal. Vi er fremdeles på Sørlandet. Jeg har en god og trivelig jobb innen båtbransjen. Vi har ennå ikke fått kjøpt oss noen gård, selv om det var nær ved for en ukes tid siden. Men på våre i underkant av fire mål, har vi fire hester, tre katter og en glad polarhund. Jeg har så langt i år rukket å ta hengerlappen, kjøpt ny bil (Frode Firehjulstrekker) og bestilt hestehenger. Opp igjennom årene har jeg utviklet sterk foto- og frisørangst, men ellers er mye ved det samme. Våren har akkurat berammet sitt besøk, mens vinterdepresjonen sniker seg sakte ut bakdøren.
Og slik går no dagan!

Tenk hvor langt dette hadde blitt om jeg faktisk hadde husket noe!

forsmak av vår

Sunday 18. March 2007

Gratulerer med dagen, Niten! Blomst til Blomsten

Snart snur vi ryggen mot enda en helg.
Bjørnen slumrer fremdeles mesteparten av tiden, men våren viste godvilje lørdag og ga et glimt av hva som er i vente. Kjente at det piplet energi inn i blodbanen. Det var lyst, det var sol! Ut i skogen, av med klærne, opp i trærne!
Siden vi har naboer, nøyde jeg meg dog kun med å tusle en tur ut (fullt påkledd) for å hilse på Team Bamsemums. Hestene nøt godværet og benyttet anledningen til å slumre i solskinnet.

Kattene har for det meste øvd på ymse aparte liggestillinger innendørs de siste månedene, men Felix fulgte meg ut for å myse litt mot solens første forsiktige løfte om vår.

Felix

Det mest forutsigbare ved våren er kanskje dens uforutsigbarhet.

Søndag tittet vi ut på denne utsikten.

Da var det godt å ta en høyst ufortjent ettermiddagslur med en purrende gråmiss i favnen. Men det finnes i grunn ingenting bedre enn det, så jeg rekker gladelig tunge til værgudene i dag.

bjørnen sover

Sunday 11. March 2007

Det er mulig jeg i følge kinesisk astrologi er født i rottens år, men jeg er overbevist om at de akkurat den vårdagen feiret bjørnens dag. Det er ihvertfall slik at jeg de siste årene nærmest har gått i dvale og stirret ut på verden gjennom forholdsvis tomme øyne i løpet av vinterens mørke ettermiddager og kvelder.

I motsetning til bjørner flest, så har jeg ikke tæret noe på fettet (ikke slik sett tvingende nødvendig, men det hadde jo ikke gjort noe), men i mangel på dette var det i steden en stor høstfest med overskuddet mitt som hovedrett. Jeg sover. Og sover. Og benytter mye av tiden på ingenting. Det kan faktisk ta riktig mye tid å gjøre ingenting i løpet av så mange måneder.

Men i tillegg til manglende tæring på fettreserver, må jeg jo se positivt på at jeg, til forskjell fra de fleste binner, (ihvertfall så langt jeg vet, min bjørnekunnskap er ikke akkurat vanntett), ikke våkner opp og brått har favnen full av bjørnunger. Det hadde vært en i overkant ubehagelig overraskelse, må jeg innrømme.

Det har så smått begynt å røre på seg i hiet.
Fredag natt oppdaterte jeg hjemmesiden, og brukte mange timer på å endre templaten på bloggen. Dessverre ble det så mye arbeid og så mye jeg ikke fikk til som jeg ville, så jeg endte opp med et standard theme. Jeg er ikke helt fornøyd med akkurat den løsningen, men pytt - jeg er i det minste oppe og går igjen.

Sånn nesten. For det er åpenbart litt for tidlig på våren ennå, etter å ha foflet og fiklet med siden til klokken var nesten fem om morgenen natt til lørdag, så har jeg brukt resten av helgen på å sitte og kope intetsigende ut i luften.

Men denne binna har i det minste sÃ¥vidt begynt Ã¥ strekke pÃ¥ seg og glippe med øynene…

God og forhåpentlig snarlig vår!

milde mai

Sunday 7. May 2006

Enda en helg går ubønnhørlig mot sin ende.
Jeg skal ikke engang tenke på å klage, for min tilfredshet har steget proporsjonalt med temperatur og antall soltimer. På jobben er det bare moro for tiden, høysesongen er i gang for fullt. Telefonen står ikke stille og dagen føles over nesten før jeg har logget på min pc. Jeg trives aldri riktig så godt som når jeg er på grensen til å hyperventilere pga stress. ;) Det eneste skåret i gleden er en trist nyhet vi fikk tidlig denne uken. Slik sett ikke uventet, bortsett fra tidspunktet. Men mer om det siden, når det hele er offisielt.

Mai er proppet full av fridager og happenings. Til helgen kommer mamma og Hallvard pÃ¥ besøk, gleder meg! Tirsdagen etter er det klart for runde to med hestetannlegen. Hun skal gjøre ferdig arbeidet pÃ¥ Huldre og Cesar, samt se pÃ¥ Knotten. Denne gangen skal jeg forsøke Ã¥ huske Ã¥ ta bilder ogsÃ¥. Det er virkelig fascinerende, hvordan hun arbeider med gigantiske tannlegeinstrumenter. Og ikke minst viktig! Det virker heldigvis som om flere sakte, men sikkert fÃ¥r opp øynene for hvor viktig det er med skikkelig tannstell ogsÃ¥ pÃ¥ hestene. Jeg er overbevist om at mange “problemhester” bunner i galt og for dÃ¥rlig tannstell. For ikke Ã¥ snakke om galt og feiltilpasset utstyr. Det gjør meg sÃ¥ uendelig trist Ã¥ vite hvor mange hester som gÃ¥r time etter time med for trange saler eller som er snurpet sammen av for stramme nesereimer feks. Jeg har overhodet ikke alle svarene, eller forfekter Ã¥ gjøre kun riktige ting med mine hester, men jeg forsøker ihvertfall Ã¥ gÃ¥ noen skritt i riktig retning hver dag.

Blant disse skrittene er at vi i det siste har blitt atskillige hakk bedre til å trimme gampene våre. De siste fire dagene har vi ikke hatt mindre enn tre flotte rideturer sammen, Michael og jeg. Det er så deilig å være ute i naturen sammen med hestene, nyte solen og bare føle total avslapning.
I dag hadde vi til og med Freia med på tur i skogen. Hun er ingen heltinne, vår store polarhund, hun synes hestene er i overkant spennende, så hun holdt behørig avstand og sendte oss noen usikre blikk. Men det blir nok bare bedre med tiden, og det beste med det hele er jo at vi får trimmet både oss, hestene og hunden på en gang. Det er jo nesten en liten kindereggopplevelse det!

En mann, hans hund og hans hest

Michael, Cesar & Freia
(Trykk på bildet for større versjon)

To flotte gamper

Cesar & Huldre Borken
(Trykk på bildet for større versjon)

arbeidet adler mannen

Monday 1. May 2006

…og sliter ut kvinnen.

Hvilket i og for seg kan forklare en rekke fenomener. Slik som at kvinner gjerne skiftes ut med en yngre modell etter et uvisst antall løpemeter. “Inn til service? Nei, jeg tror jeg skifter til en nyere versjon”. NÃ¥ skal jeg innrømme at jeg foreløpig er forskÃ¥net fra akkurat det scenariet. Jeg er vel heller i sÃ¥ mÃ¥te selv den yngre versjonen, dog er det viktig Ã¥ pÃ¥peke at det foregikk fullstendig uten overlapping og i fredelige former.

Men tilbake til arbeid - noe som for øvrig er et tilfeldig sammentreff, men allikevel ikke helt upassende på en dag som denne? Det har seg altså slik at jeg har vært gressenke denne helgen. Min kjære og resten av legekontoret (bortsett fra pasientene, må jeg understreke) er denne helgen på sin årlige ovale weekend i en eller annen storby, denne gangen er det Amsterdam. Så mens han nyter dagene og kjenner på storbypulsen forsøker jeg å holde meg virksom her hjemme. Noe som er vanskelig nok når ens mest utpregede egenskap ved siden av et uforutsigbart temperament er sterk iboende latskap.

Men så har det seg altså slik at vi etter to, nei hjelp, tre år i dette huset endelig har klart å sette igang Prosjekt Oppussing. Det er mye på planleggingsstadiet fremdeles, slik det har vært de siste år, men det har udiskutabelt flyttet lenger frem i køen. Michael har malt og pusset opp et av rommene i første etasje og skal innrede det til kontor. Og da skal han få tilbake skrivepulten jeg har lagt min klamme hånd på de siste årene. Jeg har fått ny. Hele gårsdagen gikk med på å montere skrivepult og rydde opp i gamle papirer. Det ble kastet med hard hånd og resultatet ble jeg riktig så fornøyd med.

SÃ¥ la meg da blottlegge meg fullstendig og vise dere de grufulle før- og de noe bedre etterbildene. (Fabelaktig Ã¥ tenke pÃ¥ er det da at vi mÃ¥ flytte alt sammen igjen om noen uker, da det er planlagt oppussing og maling av rommet… hurramegrundt).
Nuhvel, her er altså min yndige lille plass i går formiddag:

Skrivebord før

Og her er resultatet etter et latterlig antall timer

Skrivebord etterpå

Jeg synes jeg har vært riktig så flink jeg, om jeg må si det selv. Og det må jeg jo helst. (Men siden mannen har lovet meg å innfri min bestilling av litt etter-fødselsdagsprodukter fra Amsterdam, så skal jeg ikke klage ;) )

Legg for øvrig merke til denne fiffige detaljen:

Soveplass for pus

Her er jo det mest geniale! Siden tastaturet er plassert på en egen hylle, så er det altså her rikelig med plass for innpåslitne pelsmonstre (type pus) å slumre under skrivebordslampen, rett foran skjermen uten å ligge i veien! Er ikke det et multifunksjonelt skrivebord, så vet ikke jeg!

Jeg våger ikke engang å si hvor mange timer det tok å få alt i stand, det er jo tross alt ikke mer enn en liten krok av et stort hus, men jeg holdt på leeenge! Og i dag er jeg blitt begunstiget med en gnistrende hodepine og såre håndflater etter iherdig skrueskruing.

Igjen, jeg nevner det… arbeidet adler mannen…
Så la ham gjøre det!

et slags jubileum

Wednesday 26. April 2006

Det er nå ganske nøyaktig ti år siden jeg satt en kveld alene i min leilighet i Bergen sentrum sammen med min da alltid tilstedeværende flaske cola (eller kanskje tre) og for første gang følte meg gammel. Eller kanskje ikke gammel, men at jeg begynte å bli gammel.
Ikke slik å forstå at jeg hadde en dårlig dag på noe som helst vis, ganske så selvvalgt forholdt jeg meg til mitt eget selskap den kvelden og filosoferte så smått over livet og hvor jeg var hen i så måte. Jeg gjorde opp et form for regnskap over venner og bekjente, og det lot til at de alle sammen var på hurtig vei mot ekteskap, barn, rekkehus og Volvo. Jeg var vel omtrent midt i mellom et par av mine håpløse forhold og så ikke helt at min tilværelse kom til å inneholde noen av disse elementer i overskuelig fremtid.
Og det fikk jeg jo rett i.
Men det tok ikke lenger enn et par år frem i tid før jeg innså at det kanskje heller ikke var livet slik jeg ønsket meg å leve det. Eller kanskje ikke slik det var ment for meg å leve det.

Uansett - aldri siden har jeg vel følt meg riktig så utgått og gammel som jeg gjorde den dagen - da jeg var 24. ;)

lysterapi

Saturday 22. April 2006

Overskudd å spore!
De siste par vintrene har jeg følt et lite snev (eller kanskje et riktig stort et) av mørkedepresjon. Jeg kjenner gleden og overskuddet til alt annet enn å slumre på sofaen og sitte foran pc-en er forsvinnende lite. Jeg har alltid med kraft hevdet å sette pris på alle våre årstider. Nyter sommerens varme og lyse kvelder, men høstens nydelige farver og vinterens vakre mørke kvelder mens månen lyser opp snekledde bakker settes også stor pris på. Inntil høsten satte inn for et par år tilbake. Ettermiddagene ble så korte og mørket var så overveldende.
Jeg tror at noe av forklaringen ligger i at jeg bodde så mange år midt i Bergen. Det er aldri riktig mørkt i en by. Alle lys fra gater og hus gjør at man ikke riktig legger merke til at året består av mange måneder med korte dager.
Men nå har våren virkelig kommet for fullt! De siste ukene har snemengdene forsvunnet i et stadig større tempo og det er lyst til langt på kveld. Jeg har fått massevis av overskudd og lyst til å være ute med hestene og jeg kjenner jeg er litt lallende enfoldig lykkelig over livet om dagen.

Mens første strøk i det kommende kontoret tørket, hadde Malermester Michael og jeg en deilig ridetur på Huldre Borken og Cesar. Vi red langs linja, hvor det viste seg at store deler fremdeles er dekket av sne, så det ble en slitsom tur for kaldblodsligaen.
Jeg er ingen uredd kamikaze-rytter, ungdommens overmot og begeistring for ville galoppturer er fullstendig forsvunnet. I stedet er jeg i overkant engstelig. Jo sjeldnere vi rir, jo verre blir det. Det paradoksale i det hele, er at jeg aldri har vært utsatt for noe heftig fall eller noe direkte skremmende i forbindelse med hest heller. Det dreier seg nok mye om å være nok ute på tur. Få den gode følelsen av trygghet inn i kropp og sjel. For så langt det er mulig med et dyr som først og fremst har et grunnleggende fluktinstinkt, så har jeg en bombesikker hest i Huldre. Hvilket også var hvorfor jeg kjøpte ham fremfor den islandshesten jeg falt så grundig for under vår rideferie på Island i 2004.
Huldre er egentlig ganske skvetten, men han mister ikke hodet fullstendig. I dag var det særdeles mye spøkelser på vår ridetur. Flere ganger vendte han om, eller forsøkte å vende om. Det var hestespisende bæreposer, et vannrør i bekken, en stabel med ved - det er mangt og meget som er farlig for en kjekk pensjonert kaldblodstraver. Men det som var det store for meg i dag, var at til tross for noe øket puls ved disse små episodene, så holdt jeg meg rolig. Jeg bare vendte ham rundt og ba ham pent om å gå videre - og han gjorde det! Han stolte på meg når jeg fortalte ham at det ikke var farlig og jeg stolte på meg selv nok til å insistere på at han skulle gå frem. Tidligere har jeg gjerne feiget ut og bedt Michael ri Cesar først.
Det føltes som en liten seier hver gang - og ikke minst enda et lite steg mot å bli i hovedsak en trygg og sikker rytter.
Livet er ikke så verst, sett fra hesteryggen i solen!

Et lite knippe bilder fra i dag.
(Klikk på bildene for større versjon)

Huldre er klar for tur!

Huldre Borken

Huldreører og litt utsikt

Utsikt

En blid danske og Cesar

Utsikt

Stilstudie av vÃ¥rt lille Brokeback Mountain-”ektepar”

Utsikt

jeg velger meg april?

Monday 10. April 2006

Joda, jeg gjør så gjerne som Bjørnstjerne Bjørnson.
Men det var da vitterlig ikke dette jeg bestilte?

Utsikt over “farmen” fredag 7. april

Snøvær i april

Snøvær i april

I dag gløttet solen såvidt frem
og jeg forholder meg moderat optimistisk!

forskrudd empati

Friday 24. March 2006

Ensomme boller kan bli lei seg!

Boller har også følelser, kan du spise to, da kan du spise tre, så la ikke den siste bli liggende tårevåt forlatt tilbake i disken.
Og hadde kanskje ikke du blitt trist om du hadde vokst deg stor, sunn og grønn, gul eller kanskje rød for deretter å bli etterlatt som et vissent bevis på at du ikke var en likeverdig del av et godt måltid? Så spis opp grønnsakene dine! De smaker langt bedre enn sitt rykte.

Tristhet eies selvfølgelig ikke ene og alene av boller og grønnsaker. Jeg har fremdeles et flik av dårlig samvittighet for alle de stygge ordene jeg sa til leiebilen vi hadde mens Willy Volkswagen var på sykehuset. Den ble faktisk så bedrøvet at den gråt hull i lydpotten sin! Er ikke det hjerteskjærende trist, så vet ikke jeg!

Da jeg hadde mistet katten min til fronten av en bil tilbake i 1988 fikk jeg velge meg ut en ny pusekatt i et kull av fire-fem viltre galninger. De spratt rundt, hoppet og lekte voldsomt med hverandre i yr livsglede som bare et kull med kattunger kan fremvise. Bortsett fra en liten frøken som litt engstelig sto i utkanten og betraktet de andre.
Gjett hvilken som ble med meg hjem…?
Mamma sa i etterkant at hun ikke var et øyeblikk i tvil om hvem jeg ville velge.

Da jeg skulle handle ny hest mot slutten av 2003 skulle jeg ha en ukomplisert og snill hest med minst mulig issues. Vi reiste til Geilo og sÃ¥ pÃ¥ en hest som jeg pÃ¥ forhÃ¥nd hadde bestemt meg for Ã¥ ikke kjøpe. Den var skvetten, vanskelig Ã¥ fange og hadde en tendens til Ã¥ løpe ut i nærheten av stup og slikt. Men siden vi hadde gjort en avtale, ville jeg ikke trekke meg, og reiste for Ã¥ se pÃ¥ gampen for “syns skyld”. Jeg tror det tok meg omtrent fem minutter Ã¥ bli nesegrus forelsket i Óðinn…
Michael sa etterpå at han visste det kom til å bli slik.

SÃ¥ mye for Ã¥ være mørk, mystisk og uforutsigbar…

Når det er sagt så fikk jeg over 15 vidunderlige år med min nydelige Pussig Pus, og Óðinn skal, om ikke skjebnen spiller seg ufint inn på banen, bli hos meg til tiden er inne for ham å si opp abonnementet. Noen av mine uoverveide, følelsesbaserte valg her i livet har vist seg å være de beste.
(Og en hel gjeng av de har ikke vist seg å være i nærheten engang, men i denne natten telles kun de lykkelige.)

…og dette skulle egentlig handle om noe fullstendig annet,
men det kan fort komme en dag i morgen!

hun er en båt uten anker

Thursday 16. March 2006

hun har hue fullt av tanker
og et hjerte som banker
for ting som hun tror på
hun har ikke sko på
hva er det du glor på

Som min egen personlige evighetskarusell spinner dagene forbi. Til tross for at all sneen forteller om vinter, så lover kalenderen og den tidvise solen at det nærmer seg vår. Jeg kjenner energien sakte er på vei tilbake i takt med stadig lysere ettermiddager. Deilig!

I helgen var det kurs med Margit igjen.
Disse helgene har virkelig blitt et kjærkomment avbrekk og lyspunkt i hverdagen! Det er så morsomt å arbeide med meg selv, Huldre og Óðinn. For ikke å snakke om å være en del av et fellesskap som til tross for mange ulikheter har en felles plattform - interessen for og gleden av hesten!
Margit legger timene opp fullstendig etter hvor man er og i hvilken retning man ønsker Ã¥ klatre oppover sin helt personlige kunnskapsstige. Hun er utrolig dyktig pÃ¥ Ã¥ vektlegge det positive og ikke minst til Ã¥ fÃ¥ en til Ã¥ føle seg vel med det nivÃ¥et man er pÃ¥. Her “konkurrerer” vi ikke med andre enn oss selv og vÃ¥r egen utvikling og læringskurve.
Nå synes hun vel muligens at jeg er i overkant enkel å glede til tider, men det er så dypt-inn-i-hjerteroten-godt å merke hvordan helt marginale korrigeringer av egen adferd gjør at språket brått blir forståelig for hesten. De ørsmå detaljene i kroppspråk, tøylebruk, sjenkler - U name it - som kan gjøre himmelvid av forskjell. Å jobbe sammen med hestene mine er jo bare fabelaktig morsomt og uhyre givende! Så la gå at jeg er enfoldig enkel å tilfredsstille fra tid til annen ;)

Lage og May-Britt har fått ny webside - Hestehoven - ta en titt!
Der finnes massevis av bilder og informasjon, bla fra kursene med Margit og av alle de flotte firbente beboerne i stallen deres.

Jeg tillater meg å stjele et lite bilde derfra -
av Óðinn og meg i helgen

Óðinn
Legg spesielt merke til de vellykkede ørevarmerne..! :-)

Med mp3-spilleren fylt opp av Raga og annet øregodt setter jeg nÃ¥ kursen for Lillestrøm og “Sjøen for alle”.
Stakkars Michael må stelle heimen og passe på de ni firbente barna helt alene i en uke, og det krever sin Mand, kan jeg love!

- kommer plutselig tilbake -